Kirken – fornuftens fanebærer

mountain-church-82187

Kirken er et godt sted for å prate om fornuft og rasjonalitet. Ja, antakeligvis det beste stedet.

De siste ukene har det kommet flere kommentarer i Vårt Land, etter at Bård Vegar Solhjell i Klassekampen, og deretter i Vårt Land, langt på vei uttalte at opplysningstiden var perioden da vitenskap erstattet religion. Han mente at mennesket da for første gang begynte å bruke fornuften og kunne finne ut av rett og galt selv.

Dette er et narrativ som ikke tåler historisk utprøving, men Sigbjørn Olsen Sønnesyn svarer ham godt på det (Vårt Land 2. september). Poenget her er at slike forestillinger kanskje ikke hadde vært så utbredt, dersom vi var flinkere til å prate om fornuft innad i kirken.

Jeg prater mye med skeptikere av kristen tro. Og jeg har reist innenfor og utenfor kirken for å argumentere for at den påståtte konflikten mellom kristen tro og naturvitenskap er en myte uten rot i faktiske tilstander, samt hvorfor klassisk gudstro er det mest rasjonelle alternativet for å forstå virkeligheten.

Mange prester forteller meg at de skulle ønske de hadde snakket mer om disse tingene. En bakgrunn som utgjør et godt fundament for samtale. Både i møte med den karismatiske lovsangslederen og den lokale ­representanten fra Human-Etisk Forbund.

I neste åndedrag dukker det opp 15-åringer, med interesse for kvantefysikk og molekylærbiologi, og fremfører geniale tanke­rekker nærmest dratt ut fra storhetene i filosofihistorien. De lengter etter et sted å bli ­utfordret.

Noe er allerede på gang. ­Seminarer om Gud, filosofi og naturvitenskap, samt Skepsis­uker på universiteter, drar fulle hus av besøkende. Egne bibelskolelinjer og konferanser for kristent trosforsvar opprettes. Men mer kan gjøres.
«I begynnelsen var Ordet, ­Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Joh 1,1

For det er unektelig et bedre utgangspunkt for å 
hevde at menneskets fornuft 
har mulighet til å avdekke 
univer­selle, dype sannheter, 
dersom universet og mennesket 
er skapt ved det rasjonelle, ved 
Ordet – ­Logos, enn dersom 
fornuften bare er et biprodukt 
av en langvarig prosess, økonomisk rettet mot overlevelse, i et univers med irrasjonelt «opphav».

Det er mer troverdig at vi er i stand til å ha en eneste sann tanke, dersom visdommen var der ved skapelsen – som grunnleggende i naturen – enn dersom vi er marionetter under lovstyrte biokjemiske prosesser som har virket siden universets spede begynnelse. Som forfatteren G. K. Chesterton sa, er det lettere å leve som om vi har fri vilje, hvis vi virkelig har grunner til å tro at vi har det. Likedan med fornuft.

Dette er ikke ment som en ­polemikk mot verken biokjemisk analyse eller evolusjonsteori, som klart utgjør vår beste naturlige kunnskap, men bare av overflødig, tillagt ateistisk ­filosofi.

Kristen tro er forankret i at åpenbaringen gjennom den skapte naturen og Gud inkarnert i den historiske personen, Jesus Kristus, vitner om samme Gud. Man skulle dermed tro at kristne hadde alt å vinne på å utforske begge kilder. På å være de fremste til å ønske å forstå, gjennom både teologi, filosofi og vitenskap. Hvis Gud er Sannhet, tilhører all sannhet Gud.

Den verdensvide kirkens historie kan grovt tegnes som en reise mellom to grøfter – fra det intellektuelle og rasjonelle, til det mer estetiske og intuitive. På enkelte tidspunkt i historien har kirken havnet i en teoretisk grøft, og budskapet om Guds nåde til mennesket har virket abstrakt og avstøtende for den gjengse tilhører.

Men trolig har vi havnet i motsatt grøft i dag. Vi liker å selge inn det estetiske ved kristen tro. Vakker musikk, storreiste kirke­bygg, sosial tilhørighet, akti­visme for fattige og undertrykte, 
og skjønnheten av evangeliet. Fra Bach til Kirkens Bymisjon og karismatiske møtekampanjer. Dette kan være vel og bra, men kan vi stå på flere bein?

Teistisk filosofi utgjør verdenshistoriens største intellektuelle kjempe, hvis skuldre vi kan klatre opp på. Her finner vi mennesker som har tenkt både kritisk, systematisk og selvstendig, lenge før den såkalte opplysningstiden skrev seg selv inn som redningspersonen i manuset.

Klassisk kristen tro er likedan ikke i strid med fornuften, men strekker seg ut fra dens fundament. Problemet i dag er ikke bare at vi ikke står på disse skuldrene, men at vi knapt vet at de eksisterer.

Vi leser tynne bøker fra amerikanske predikanter om selvrealisering og åndelig utvikling, snarere enn eldre storheter som Augustin og Aquinas, eller mer moderne filosofer som Maritain og MacIntyre.

Men hva hvis den lokale 
menigheten var stedet hvor det var naturlig å tenke dypt sammen om spørsmål som mange av oss har? Hva hvis kirken var en 
sosial aktør for vanskeligstilte, og samtidig et sted hvor neste generasjon av vitenskapsmenn og filosofer ble oppfordret til 
intellektuell utprøving?

Hva hvis kirken bar selvtil­liten av at den ikke bare var en håndlanger for sivilsamfunnets skiftende behov? Hva hvis den representerte det mest rasjonelle alternativet for å forklare både eksistens, univers, naturlover, matematikk, menneskeverd, objektive moralske sannheter, menneskets fornuft og muligheten for naturvitenskap? En forståelse som kan kaste større lys over både virkelighet og gjøre rede for et større spekter av menneskets opplevelser.

Hva hvis den kunne vise til en helhetlig natur­filosofi og solide gudsdemonstrasjoner, som har vært fremført med stor suksess fra Aristoteles til Aquinas, samtidig som den fortsatte sin kamp for å representere Guds kjærlighet til mennesker, og Hans inkarnerte Logos, på en best mulig måte her på jord.

En av pionerene bak den viten­skapelige metode, Sir Francis 
Bacon, sa en gang:
«Lite filosofi retter tanken mot ateisme, men dypere filosofi tvinger tanken mot religion.»
La oss strebe etter dypere ­filosofi, med røtter. La oss bygge på steingrunn. Vi finner ikke opp kruttet på nytt, men står sammen med storheter.

Kan vi arrangere egne filosofi­kvelder i kirken? Kan vi legge til rette for gode samtaler rundt en middag?

Johannes Paul II omtalte tro og fornuft som to vinger som gir mennesket mulighet til å stige opp mot sannhet. Vi trenger ikke å velge mellom det vakre og det gjennomtenkte, men kan ha ­intellektuell støtte for våre intuisjoner.

Kirken er et godt sted for å prate om fornuft og rasjonalitet. Ja, antakeligvis det beste stedet.

Bioniske Rex – hvorfor maskiner aldri kan bli mennesker

bionicMan_2469138b

Hvordan kan bioniske Rex hjelpe oss til å forstå det essensielle ved å være et levende menneske?

Det er gammelt nytt at vi kan skape kunstige hjelpemidler for å forbedre et menneskes tilstand. Dersom du ble født uten en kroppsdel, eller har mistet denne etter et uhell, kan du få tilbud om et voksende utvalg av proteser og kunstige hjelpemidler.

Les også:
Turing og feilslåtte imitasjonsleker

Et nyere prosjekt er å konstruere et fullstendig bionisk menneske ut fra slike kunstige materialer. For et par år siden ble nemlig Rex bygget, og plassert i London Science Museum. Rex er en forkortelse for «robotic exeskeleton», og er resultatet av et prosjekt som har tatt sikte på å lage et mest mulig avansert bionisk menneske, ved å få laboratorier fra hele verden til å komme med sine bidrag. AftenpostenTV laget i sin tid en kort snutt med Rex, og det ble laget en dokumentar på britisk TV ved navn «How to Build a Bionic Man».

Den teknologiske utviklingen bringer med seg mange muligheter. Mekaniske hjerter med ekstern strømtilførsel slår i vei inne i pasienter. Cochleaimplantat hjelper døve personer å oppfatte lyd og utvikle tale. Avanserte protesehender hjelper brukeren til å gripe ting ved at elektriske sensorer plukker opp signaler fra musklene, lignende hvordan vanlige hender fungerer. Det er dessuten utviklet en mikrochip, som kan plasseres bak øyet og hjelpe en blind person til å gjenskape noe av synet.

Noen proteser fungerer så bra, at mange virker til å overgå menneskets eget medfødte utvalg av utstyr. Vitenskapsmannen Hugh Herr ved MIT mistet begge bein som tenåring som følge av en kuldeskade. Han sier imidlertid at hans nye protesebein fungerer bedre enn hva hans opprinnelige bein noensinne gjorde. Kanskje kan vi tenke en fremtid der vi frivillig amputerer beina for å bytte de ut? Der vi forbedrer oss selv, når våre medfødte kroppsdeler blir for kjedelige å jobbe med, på samme måte som plastisk kirurgi gjør estetiske endringer i dag.

På samme måte kan bioniske Rex høre gjennom Cochlea-ører, se ved hjelp av bionisk øyne, bruke programvare for tale (the Stephen Hawking kind), og har en form for kunstig intelligens.

Fantastisk, eller hva?

Så hva skiller Rex fra å tilhøre menneskerasen? Kan vi eventuelt snu på det, og spørre om vi kan bli som Rex? Ikke lenger være redd for at vi en dag skal råtne bort med denne haugen av kjøtt og blod som vi bærer på?

Merk. Hjernen er fremdeles et vanskelig punkt å gjenskape, med dens utrolige kompleksitet. Senere forskning tilsier at hjernen har noe slikt som 86 milliarder nevroner. Man forsøker nå å fokusere på nevrale proteser for å kunne erstatte deler av hjernen, og primært de som er relatert til minnefunksjonen.

Men la oss for argumentets del si at man kunne gjenskapt selv en type hjerneprotese. Hva vil vi da tenke om Rex?

Noen vil nok påstå at skapninger som Rex visker ut skillet mellom det biologiske og det kunstig fremstilte. Kan Rex sies å være en enhet, på samme måte som et menneske er en enhet? Hvordan forstår vi denne sammensetningen av deler?

For å si at dette bioniske vesenet «hører», «ser» og «snakker», gir opphav til noen seriøse filosofiske spørsmål om hva et menneske er. For utøver Rex virkelig «menneskelige» funksjoner, slik som vi utøver disse?

Hvis man er en reduksjonistisk materialistisk ateist, så er det vanskelig å si prinsipielt hva denne distinksjonen kan bestå av. Både Stephen Hawking og Rex er tross alt bare to sammensetninger av materielle deler. En slik mekanistisk forstått materialisme har også store konsekvenser for vår etiske forståelse. Hvis levende vesener ikke er fundamentalt forskjellige fra ikke-levende ting, hvorfor skal vi da behandle dem ulikt? Det er vanskelig å si om en slik forståelse ville ledet oss til en slags panteisme, nihilisme eller til et Holocaust.

Les også:
«Hvis ateisme er sant, så eksisterer ingen ateister.»

Etikk må være fundamentert i vår forståelse av virkeligheten. Hvordan vi tenker om natur, og hvordan vi tenker forskjell mellom maskin og menneske, har altså en viktig betydning for livene våre. Hvis levende mennesker egentlig bare er komplekse maskiner, er det enkelt å lese inn at hele vår evolusjonshistorie bare har vært en lang mekanistisk, algoritmisk innkodingsprosess. Men dersom vi kan påvise at dette ikke er tilfelle, betyr det også at en materialistisk, mekanistisk fortolkning av hele evolusjonsnarrativet faller.

Den viktige distinksjonen

Herfra må vi overlate det til forsiktig naturfilosofi for å trå videre.

En sammenligning mellom maskin og menneske er overraskende vanlig. En maskin ligner en levende organisme i den forstand at den utfører oppgaver som  et hele som er mer enn summen av sine deler. Maskinen, på samme måte som en plante eller et dyr, virker til å overgå summen av delene sine, og kan utføre sine rette funksjoner bare dersom delene fungerer og er plassert i riktig rekkefølge.

Men tross likhetene, finnes det kritiske forskjeller mellom maskiner og levende organismer. Organene hos en levende organisme, er ikke maskindeler. Organene utvikles heller i takt med hele organismen, helt fra unnfangelse. Maskindeler derimot, konstrueres separat fra den hele maskinen og uavhengig av de andre delene. Delene som utgjør Rex, er likedan produsert på ulike steder av kloden. Selv om de ble produsert med hensikt til å fungere sammen med andre deler, kan de fremdeles utøve sin funksjon helt uavhengig av Rex. Batterier, motor, fjæring, kabling, osv, som sammen utgjør den hele maskinen, kan fungere like godt separat fra den.

For et menneske, er det naturligvis ikke øret selv som hører. Det er ikke øyet selv som ser, og det er ikke en programvare som snakker, men det er mennesket selv som utøver alle disse funksjonene, gjennom sine respektive biologiske organer og tilhørende nevrale prosesser.

Organer, på sin side, kan ikke utøve sin naturlige funksjon uavhengig av en levende organisme, vekk fra menneskets substansielle form. Transplanterte organer kan holdes i god stand, men kan ikke utføre sin rette naturlige funksjon, frakoblet fra menneskets kropp. Funksjonen til delene av menneskekroppen bestemmes av organismen som et hele, fra innsiden. Maskindelene derimot, har et element av tilfeldighet. Delene kunne alltid, kanskje med små modifikasjoner, vært i like god bruk til andre formål. Batteriet fungerer kanskje like godt i et modellfly som i en robot. Både maskinens deler, og dens hensikt, er påført utenfra, fra en ingeniør eller håndverker.

Les også:
Hva er en sjel?

Kilden til maskinens evne til aktivitet, finner vi alltid eksternt til den selv. Fra en person, eller fra en motor med drivstoff. Disse kan separeres fra maskinen, og gjerne byttes ut med andre kilder. Selv kilder av en helt annen kategori.

En levende organisme, på sin side, tar inn næring fra omgivelsene og omgjør ikke-levende materialer til en integrert del av dets levende selv. Karbohydrater og fett konverteres, og blir til en del av metabolismen i kroppen. Når maskinen får energi gjennom f.eks. elektrisitet, transformeres ikke elektrisiteten til en del av maskinens integrerte hele.

Vi kan dessuten reprodusere oss, ikke gjennom en duplisering eller rekonfigurering av diverse eksisterende elementer, men gjennom en selvutviklende biologisk prosess.

Så menneskekroppen fungerer sammen som en organisk enhet innenfor dette laget av hud og kjøtt. Dette blir desto klarere dersom vi forsøker å feste en kunstig del til vår egen kropp, som en computer, en mikrochip eller en protese. Dette artefaktet vil ikke plutselig assimileres til i bli en integrert del av den samordnende organiske enheten, men vil være en forlengelse av våre eksisterende potensialer. Et fremmedlegeme. En maskin på sin side, vil være, i en forstand, en tilfeldig samling med deler, som alltid kan ta inn nye, ferdige deler inn i sitt karosseri (eller syntetisk hud eller whatever), og fremdeles kalle det en del av «maskinen».

Som Aquinas ville sagt, handler dette om den kritiske forskjellen på en ekte, naturlig substans, og et kunstig artefakt.

Så vi kan med god grunn bruke teknologiske hjelpemidler til å forbedre menneskets situasjon, som syn, hørsel og mobilitet, men disse burde fremdeles forstås som en forlengelse av de naturlige potensialene vi allerede har. Vi er ikke bare en samling med deler. Mennesket samordnede enhet og biologiske kontinuitet kan vi ikke gjenskape i selv den mest sofistikerte maskin. Du burde derfor ikke ha ambisjoner om å ende opp som en ekte kyborg eller en Rex med det første. I beste fall kan du bli et menneske som bruker teknologi.

Lite revolusjonerende, men det er kanskje godt nok?

Skal sannheten sette deg fri?

(Opprinnelig publisert her.)

«Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»
– Jesus (Joh 8,31b-32)

 

«Hva er sannhet?»
– Pontius Pilatus (Joh 18,32)

En ny post i kategorien: Ting jeg ofte tenker på, og trenger å få skrevet ned noen ord om.

En sentral tanke innen kristendommen er at sannhet gjør fri. Det virker til å ha en intuitiv appell til de fleste mennesker, på tvers av livssyn. Sannhet setter oss fri til å leve et liv uten illusjoner og vrangforestillinger. Til å leve i henhold til “noe ekte”. Sannhet virker til å ha en sterk, iboende verdi. Den er et mål i seg selv. Noe vi bruker andre ting som midler for å komme frem til.

Så de fleste ateister, og kanskje spesielt de som kaller seg humanister, holder også til at sannhet gjør fri. Men gitt at ateisme var sant – hvorfor i alle dager skal vi tro på det? Sånn hvis vi utforsker dypere, utover dets rent intuitive appell?

For gitt ateisme, er det vanskelig å rettferdiggjøre menneskets lengsel etter sannhet, eller å godta uten videre hvorfor vi skal ettertrakte sannhet, og at dette til og med kan gjøre oss…frie. Hvorfor skal vi ikke like gjerne tenke at sannhet vil…ødelegge oss?

Kanskje det finnes et godt svar, men hittil har jeg lett mye og forgjeves.

Modern humanism is the faith that through science humankind can know the truth – and so be free. But if Darwin’s theory of natural selection is true this is impossible. The human mind serves evolutionary success, not truth. To think otherwise is to resurrect the pre-Darwinian [and Christian cardinal error] – that humans are different from all other animals.
– John Gray, ateistisk filosof ved LSE, i Straw Dogs (s. 26)

Læring fra Darwin forteller oss at mennesket er rettet mot overlevelse, og ikke mot sannhet. Kanskje sannhet mot umiddelbare, trivielle ting, som hvorvidt vi kan identifisere mellom uskyldige eller fiendtlige dyrearter, som er ute etter å ta livet vårt, men vi har også eksempler på det motsatte; tilfeller der bedrag og særlig selvbedrag øker overlevelsesevne. Som Elizabeth Trivier peker ut, favoriserer evolusjon “useful errors”, og en forståelse av evolusjonsprosessen som en som nødvendigvis vil konvergere mot en stadig mer komplett identifisering av sannhet, er grenseløst naivt.

For det virker ikke til å finnes noen måte å lappe gapet mellom tilpasningsdyktighet og menneskets evne til å gjenkjenne sannhet om selv dype, abstrakte ting, som universets dypeste virkeligheter, matematiske kalkulasjoner eller dypere logiske resonnementer. Som virker å være muliggjort ved menneskets unike, kvalitativt forskjellige, intellekt. Eksemplifisert ved at korrelasjonen virker å være negativ mellom filosofisk interesse og spredning av gener – eller forsåvidt høy utdannelse og spredning av gener generelt. 🙂

Behovet for en så gjennomgående, totalødeleggende skeptisisme, har lite med naturvitenskap å gjøre, men er bare sann på en naturalistisk filosofisk fortolkning av evolusjonsnarrativet. Et narrativ det finnes uavhengige grunner til å stille spørsmålstegn ved. Den klassiske filosofen har bedre grunner til å være kritisk til John Gray, enn den moderne ateistiske humanisten har.

“The unexamined life is not worth living.”
– Socrates

For i klassisk filosofi, med Sokrates og klassisk kristendom, virker saken langt bedre. Innen klassisk tanke er sannhet, væren og godhet den samme tingen, betraktet fra ulike perspektiv. Sannhet og godhet beskriver akkurat det samme.

Videre. Sannhet, sammen med godhet og skjønnhet, utgjør de tre transcendentalene av væren. Sannhet er altså noe som i en forstand “stiger over” vår fysiske naturlige verden, på samme måte som f.eks. eksistens åpenbart er forut for all fysisk natur. Og så klart, i siste instans, er Gud identifisert som “Goodness Itself“. Det øverste målet for både intellektet og viljen vår.

Innen klassisk tanke, er frihet, ikke å forstå som vårt moderne konsept om noe nær total autonomi for viljen, men frihet er mer presist: frihet til å søke det gode. Til å bli fri fra alle destruktive tilbøyeligheter som hindrer oss fra å identifisere og velgedet gode. Tilbøyeligheter som hindrer oss fra å nå målet med tilværelsen vår. Det som kalles, med et mer kristent språk…synd. Klassisk forstått er ikke lykke en følelse, men et lykkelig menneske kan bare sies å være et menneske som sto livet ut i en aktiv søken etter…det gode. Hvis sannhet hjelper oss i å søke det gode, til frihet, er det dermed lett å se logikken bak hvordan Sokrates og Jesus kan si at sannhet vil gjøre fri.

Målet for mennesket identifiseres objektivt gjennom menneskets telos, som vi alle har i kraft av vår menneskenatur. Vår telos er i siste instans rettet mot “Truth itself”, aka “Goodness itself”. Sokrates var villig til å gå helt i døden, fordi han mente at sannhet hadde ikke-kompromissbar iboende verdi. Han fulgte sitt telos, og det viste seg å være en dårlig overlevelsesstrategi. Dette ville vært vanskelig å rettferdiggjøre i et ateistisk livssyn.

Den moderne ateistiske humanisten på sin side, virker til å ha sterke pseudo-religiøse tendenser, med plukk av tanker fra både Sokrates og kristendom. Sokrates, i forstand av at kunnskap peker mot det gode, som gjør fri. Kristendom, i forstand av at denne friheten er tilgjengelig for…alle. Tanker som vanskelig står i en grundig utforskning av hans egen virkelighetsforståelse. For hvorfor skal han tenke, med Sokrates, at det uutforskede liv ikke er verdt å leve, dersom utforskningen ikke bidrar til tilpasning, overlevelse, økt nytte, nytelse eller whatever?

For Sokrates, og for den kristne, er utforskningen uendelig viktig, fordi den representerer telos – fordi den peker mot…evigheten.

“Modern humanism differs from Socratic philosophy chiefly in failing to recognize its irrational origins – and in the hubris of its ambitions.”
– John Gray i Straw Dogs (s. 25)

Moderne moralfilosofi, som vi skal undersøke gjennom de neste par postene, har aldri klart å komme seg til hektene igjen etter å ha forlatt konseptet om menneskets telos. Alt er løst og usammenhengende. Men det finnes en medisin.

Nietzsche vs. nyateistene – Moral

Mange av moderne diskusjoner om moralfilosofi, bommer fullstendig på de relevante problemstillingene. Antakeligvis er mye av problemet vårt, at vi i det hele tatt først må komme opp til nivået av antikkens filosofer. Vi må forstå det de forsto. Vi må klare å utforske så dypt som dem, før vi i det hele tatt ser hva som faktisk diskuteres. Jeg har alltid beundret Nietzsche stort. Nietzsche hadde solid skolering i sine klassikere, og er derfor i stand til å bidra med solid intellektuell dybde.

For en ting som alltid har forbauset meg, er hvorfor noen oppriktig, intellektuell ateist kan foretrekke nyateister fremfor Nietzsche. Harris fremfor Schopenhauer? Hitchens over Camus? Dennett, selv mot Demokrites? En annen ting som har forundret meg, er hvorfor nyateistene aldri henviser til Nietzsche. Kan det være fordi han er…ubehagelig?

Vel, bortsett fra Hitchens, som faktisk bruker Nietzsche’s berømte sitat “Gud er død”, men som aldri viser tegn til at han forstår hva han gjengir. Han virker faktisk til å tro at “Gud er død” bokstavelig talt henviser til at en slags superperson ved navn “gud” på en eller annen måte har sovnet inn, kontrært til Nietzsche sin noe skarpere analyse av at når Gud er død – borte, så forandres alt. Vi kan ikke lenger praktisere den late og selektive “skeptisismen” som preger vår egen moderne tid, men hele vår virkelighetsforståelse må re-evalueres. Huset rister. Ingen ting står trygt.

Morallover? Mening? Ontologisk startpunkt? Farvel! Sayonara! Hit the road, Jacques!

“Once the Buddha was dead, people displayed his shadow for centuries afterwards in a cave, an immense and dreadful shadow. God is dead: —but as the human race is constituted, there will perhaps be caves for millennia yet where people will display his shadow. And we—we have yet to overcome his shadow!”
– Nietzsche i The Gay Science

nietzsche
Nietzsche – den opprinnelige Kanye West

I den anledning er det interessant at den alltid lesverdige ateistiske filosofen John Gray nylig var ute med et nytt innlegg i The Guardian, med tittelen What Scares the New Atheists. Her er et tankevekkende utdrag:

“[1] The new atheists rarely mention Friedrich Nietzsche, and when they do it is usually to dismiss him. [2] This can’t be because Nietzsche’s ideas are said to have inspired the Nazi cult of racial inequality – an unlikely tale, given that the Nazis claimed their racism was based in science. [3]The reason Nietzsche has been excluded from the mainstream of contemporary atheist thinking is that he exposed the problem atheism has with morality. [4] It’s not that atheists can’t be moral – the subject of so many mawkish debates. [5] The question is which morality an atheist should serve.”

Fem setninger som krever fem kommentarer:

  1. Stemmer. Og det er merkelig. Samt uten å vise tegn på at de faktisk forstår det de har lest.
  2. At nazistisk rasisme skal ha vært basert på vitenskap, utelukker ikke andre kilder. Det virker sannsynlig at det kan finnes en rød tråd mellom Nietzsche og grunnlaget for nazisme, men ikke noe jeg er kvalifisert til å spekulere over nå.
  3. Amen my brotha’ from anotha’ LSE studieretning.
  4. Selvfølgelig! Indeed. Mange ateister er mer “moralske” enn mange teister. Men dette, selv om det er en vanlig innvending, unngår hele det virkelige spørsmålet i denne typen diskusjoner. Det handler ikke om hvem som kan gjøre hva, men hvem som kanrettferdiggjøre hva, basert på hvilket filosofiske fundament. Jf. innlegget:
    Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister
  5. Njaaa, hopper vi ikke litt fort frem nå? Er ikke et bedre spørsmål noe slikt som:

(Q) Kan det eksistere noen moral, noen morallov, som en ateist kan rettferdiggjøre å holde seg selv ansvarlig til, ogrettferdiggjøre å holde andre ansvarlig til?

Hvis dette spørsmålet har et negativt svar, så kollapser også Gray sitt logisk påfølgende spørsmål (5).

Og det er et vanskelig spørsmål å kjempe med. De fleste av oss i Vesten, vil godta at det eksisterer i det minste et minimum av en morallov som vi alle står ansvarlig ovenfor. Barnemishandling, drap av uskyldige, voldtekt, grov løgn, tyveri, svindel, brannstiftelse, underslag, osv. Når vi løfter stemmen vår for å protestere mot denne typen urett, sier vi implisitt at disse moralske bedømmelsene har mer enn bare en rent subjektiv betydning. Og hvis ikke du vil høre det fra meg, så hør det fra Batman. Alle hører på Batman.

Batman-vs.-Relativism-Part-1

Når eiendelene dine blir stjålet, eller naboen din er blitt uskyldig myrdet, holder vi til at det i minst en forstand har skjedd en objektiv urett. En moralsk defekt…fra noen. Mens når morderen blir pågrepet, har gjennomgått en rettssak og holdt til dom, tenker vi iminst en forstand at noe i objektivt rettferdig har skjedd. Og ikke minst: dersom en faktisk uskyldig person hadde blitt dømt for mordet, forstår vi likedan at noe objektivt urettferdig har foregått.

Batman-vs.-Relativism-Part-2

Så kan jeg begrense meg til påstanden om denne relativt forsiktige og intuitive sannheten i denne omgang, og slippe å tenke på alle mulige gråsoner. Det er alt jeg trenger for å få frem argumentet mitt. Eksistensen av grå – selv ikke 50 nyanser av grå – er et argument mot eksistensen av sort og hvit. Og er det noe vi i Vesten kan enes om, så er det at det i det minste eksisterer noe felles moralsk enighet, selv mellom ateist og teist, og mellom liberal og konservativ.

Batman-vs.-Relativism-Part-4

Men det spørsmålet (Q) ovenfor stiller oss, er om fundamentet for noen ansvarliggjørende moralsk kode. Det er ikke et sosiologisk spørsmål, og ikke et empirisk spørsmål. Rop på biologi, evolusjonært tilpassede prosesser i kroppen, eller psykologiske studier hos våre evolusjonære slektninger alt du vil. Det er irrelevant…akkurat nå.

For spørsmålet er meta-etisk: hva kan moral hvile på…hvis noe?

Det eksisterer naturligvis mange moralteorier der ute. Noen gode. Noen dårlige. Noen såforferdelige at bare folk som Peter Singer slipper unna med dem. Noen vil si at du trenger et “supernaturlig” fundament for moral, mens andre fnyser av det, og tenker at man kan nøye seg med noe strikt naturlig. Men hvordan naturalisme, altså troen på at universet eksisterer alene som et kausalt lukket system, i prinsippet kan kunne rettferdiggjøre noe slikt, er et mysterium.

Merk at alternativene våre ikke er å velge mellom å “tenke selv”, eller postulere enkosmisk diktator som overdommer. Det som blir fremført av mang en mer banal ateist som såkalt «argumentasjon». Det vi må undersøke, er hvor langt ned vi kommer i å forstå virkeligheten. Må vi bare stoppe opp et sted med magiske “brute facts”, som naturalisme så notorisk er kjent for, eller er virkeligheten gjennomgående “intelligible”, helt ned til første prinsipper?

Det virker som at det enten må være minst noe “der ute” allerede, av disse kvalitative konseptene som “mening” og “godhet”, som vi i hvert fall kan starte å jobbe med, eller så faller alt.

Og forresten. En ateist trenger naturligvis ikke å være en strikt naturalist. Han kan f.eks. holde til at godhet og mening er noe “ekte”, i forstand av noe slikt som platonske former, men hvor Gud er overflødig. Men det virker til å bare skyve problemet tilbake et ledd, og en av Nietzsche sine argumenter er nettopp at Gud og platonske størrelser står og faller sammen. Nietzsche var tross alt godt utdannet i klassisk filosofi, som platonisme. Man kan fremdeles fortsatt argumentere for at det ikke er tilfelle, og det er absolutt verdt å oppsøke slike argumenter (de er tross alt kanskje de eneste ateistiske variasjonene som er verdt å granske), men jeg har fremdeles ikke funnet noe spesielt overbevisende.

Så hvis Nietzsche har rett: Ingen Gud -> ingen bindende moralkode. Tilbake til teksten av John Gray. Det neste trekket hans er interessant. For nyateistene, som ofte er liberale tenkere, vil gjerne påstå at verdiene deres springer ut fra “fornuft” og “opplysningtid”.

“Awkwardly for these atheists, Nietzsche understood that modern liberalism was a secular incarnation of these religious traditions. [. . .] Nietzsche was clear that the chief sources of liberalism were in Jewish and Christian theism: that is why he was so bitterly hostile to these religions. He was an atheist in large part because he rejected liberal values. To be sure, evangelical unbelievers adamantly deny that liberalism needs any support from theism. If they are philosophers, they will wheel out their rusty intellectual equipment and assert that those who think liberalism relies on ideas and beliefs inherited from religion are guilty of a genetic fallacy. Canonical liberal thinkers such as John Locke and Immanuel Kant may have been steeped in theism; but ideas are not falsified because they originate in errors. The far-reaching claims these thinkers have made for liberal values can be detached from their theistic beginnings; a liberal morality that applies to all human beings can be formulated without any mention of religion. Or so we are continually being told. The trouble is that it’s hard to make any sense of the idea of a universal morality without invoking an understanding of what it is to be human that has been borrowed from theism.”

Overbevisende, men vi kan kanskje bruke et eksempel for å tydeliggjøre det enda mer.

Tenk på konseptet om likhet. Hvis vi skal bedømme ut fra empirisk kunnskap alene, har vi på ingen måte likhet. Ikke fysisk, psykisk, moralsk, sosialt, politisk, økonomisk eller noe. Ved ingen empirisk standard kan mennesker sies å ha likhet. Vi er strikt ulike. Men på en eller annen måte, har vi fremdeles likhet som personer. Vi har lik verdi.

Immanuel Kant sa at enten er den menneskelige personen et middelfor å oppnå en slags “end”, eller så er han en “end” i seg selv.

Alt som har en pris, kan i teorien erstattes av andre ting for samme pris. Det er selve grunnen til at ting har pris, og at vi har utviklet pengesystemet vårt. En eplebonde selger epler. En jeger selger kjøtt. En baker selger brød. Isteden for at disse tre og tusen yrkesaktive til, skal fortsette å bytte varene sine internt, veksler de alt inn i en felles enhet…penger. Men prinsippet som ligger bak, er like klart. Dersom en enhet kjøtt er verdt 10 kroner, og en enhet brød er verdt 10 kroner – kan du bytte en enhet med kjøtt mot en enhet med brød.

Men veldig få her i Vesten vil si at mennesket har en pris. Vi sier at det har en uendelig egenverdi, bare i kraft av å være en menneskelig person. Likeverdet mellom personer, er allerede en forutsetning for likebehandling, som de fleste av samfunnsinstitusjonene våre bygger på. All politikk er – i en forstand – moral. Fordi all politikk sier noe om hva som erønskelig – hva som er godt – hvor vi vil hen…kollektivt.

Igjen – vi har ikke likeverd fra noen empirisk standard. Vi er ikke like som dyr, eller engang som rasjonelle dyr. Men vi har visstnok likhet som personer – som vesener med evne til å oppleve – som frie aktører. Men hva annet kan en menneskelig person være, om ikke et levende menneskelig dyr? Og gitt hvor mange slike dyr som eksisterer der ute – hvordan kan vi si at noe slikt er uendelig verdifullt?

Vi kan si at de har større kompleksitet. At de er ekstremt komplekse fysiske systemer. At de er selve kronen på evolusjonsverket. Men hvordan tar vi spranget fra kompleksitet til verdi? Fra hvilken standard bedømmer vi at noe mer komplekst har mer verdi enn noe mindre komplekst?

Hvis vi har ulikhet som dyr, selv menneskelige dyr, men likhet som personer, så må det være noe ved personhet som vi setter uavhengig av vår biologiske rase. Hva er så en person? Hva gir dem lik verdi? Uendelig verdi? Like rettigheter? Naturligerettigheter?

Morsomt at du skulle spørre.

For det virker troverdig at teisme, altså gudstro, kan svare bedre på dette, og det er i hvert fall tåpelig å protestere på at det har gjort det historisk sett. Den kjente ateistiske sosiologen Jürgen Habermas sier, ikke uten grunn, følgende:

“Universell egalitarisme, fra hvor idealene utløper om frihet, kollektiv solidaritet, aktiv kontroll over eget liv, frigjøring, samvittighetsbasert moral, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv etter den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken. (…) Alt annet er bare postmoderne snakk.”

I dette bildet er grunnen til at vi er personer, og ikke dyr alene, er at vi er skapt i bildet og likheten til Den Ene. Til den Suverene Person. Altså ikke til gud (med liten g), som nyateistene gjerne “argumenterer” mot, men til Gud, som Nietzsche argumenterer mot. Innen denne filosofien opprinner ikke verdien vår i vår biologi (hvordan kunne den det?), men er avledet fra vårt felles opphav, som også er det felles opphavet til all eksistens, rasjonalitet, verdi og “intelligibility”. Vi er, for å bruke en velkjent metafor, sønner og døtreav den samme Far. Vi har uendelig verdi, fordi vi peker “forbi” oss selv. Vår likhet til Gud gjør oss ikke bare til dyr, men til rasjonelle dyr, med intellekt og vilje (aristotelisk forstått). Vi har en høyere hensikt som ikke er begrenset til vår tilværelse som komplekse dyr.

Så hvis du avviser teisme – hvordan kan du fremdeles holde til, som Kant, at mennesket ikke kan være et middel, men en “end” i seg selv? Hvordan kan det ikke ha en pris, men ha en ukrenkelig verdi?

Tanken på at mennesket har en pris, og prinsipielt kan kjøpes og selges, vil slå deg som forkastelig. Men hvorfor gjør den det, dersom vi har avvist den jødisk-kristne forståelsen av Gud? Hvordan kan det forsvares? Vi trenger et svar som går utover noe slikt som at “det er selvinnlysende”, “du er teit som i det hele tatt spør”, eller “det bare er sånn”. Vi lever fremdeles på bølgen av den jødisk-kristne tradisjonen, men hva vil skje når denne bølgen renner ut?

Det er enkelt å se at det gir ingen mening å prate om noe eller noen som skapninger, dersom det ikke er en Skaper. Det er litt vanskeligere å se, men like virkelig, at det gir lite mening å beholde konsepter som likhet eller uendelig verdi, når den kristne metafysikken er slått vekk under beina våre.

Problemet Nietzsche ville hatt med nyateistene (og Human-Etisk Forbund), er derfor, at de er altfor “kristne”. De har ikke forstått – virkelig forstått- hva det vil si at Gud er død. Så dette er Nietzsche sin utfordring til nyateistene. Ingen Gud – glem liberale verdier. Hvis religiøse ikke er sterke nok til å innse virkeligheten, så er sannelig ikke liberale det heller. Verden tilhører dem med den sterkeste viljen. Til de hardeste diamantene.

“Here one must think profoundly to the very basis and resist all sentimental weakness: life itself is essentially appropriation, injury, conquest of the strange and weak, suppression, severity, obtrusion of peculiar forms, incorporation, and at the least, putting it mildest, exploitation – but why should one for ever use precisely these words on which for ages a disparaging purpose has been stamped?”
– Friedrich Nietzsche i Beyond Good and Evil

Alasdair MacIntyre, en av mine favoritter på moralfilosofi, hinter til at vi må velge. Mellom Aristoteles og Nietzsche. Enten er det noe der, eller så er det ikke. Aristoteles har imidlertid alltid vært en verdifull alliert til klassisk kristen moraltenkning. Naturretten, som både katolsk seksualmoral og vestlige menneskerettigheter i stor grad hviler på, kan forsvares med fullstendig rasjonelle argumenter. Mer om det senere!

Anbefalt lesning av MacIntyre på temaet: After Virtue!

Nagel vs. Røkla – Del 1: En historie om mot

Materialismen er under angrep, og denne gangen er det alvor!

Den amerikanske filosofen Thomas Nagel fortjener en hyllest, og jeg er ikke vond å be. Selv om jeg har kritisert konseptet om fritenker, må Nagel være en av nålevende personer som kommer nærmest i å fortjene tittelen. Hans nylige utgitte bok «Mind and CosmosWhy the Materialist Neo-Darwinian Conception of Nature Is Almost Certainly False» ble kåret av The Guardian til «Mest forhatte vitenskapsbok» i 2012. Noe som er ganske ironisk, siden de 128 sidene av boka inneholder utelukkende filosofi (uten at det er en dårlig ting). Noe som er enda mer ironisk, er at til tross for Nagel’s ateisme, så oser boka mildt sagt (bevisst eller ubevisst) av systematisk klassisk teisme (tro på EN Gud) og aristotelisk teleologi hele veien (del av et metafysisk syn som bl.a. viser at universet egentlig er «målrettet», på samme måte som f.eks. en husbyggingsprosess er «målrettet» mot å bli et ferdig hus).

Boka blir forhåpentligvis stående som en av de viktigste dette tiåret, og kan inspirere stadig flere i Vesten til å avsløre mange av modernismens overfladiske «selvfølgeligheter».

nagel_photo

Nagel er et lysende eksempel på hvordan enkelte vitenskapsmenns fanatisme (og nettdebattanter forgifta med «popvitenskap») etter å forsvare sitt eget virkelighetssyn, får kirkens påståtte «kamp» mot Galileo Galilei til å virke som en sukkersøt episode av Teletubbies til sammenligning. I kamp om å beholde sine egne filosofiske synspunkter, blir filosofien kamuflert som «vitenskap». Ingen vil da tross alt motsi virkelig vitenskap, vil man vel? Som i posten med 50 shades om Lawrence Krauss, må ekte vitenskap løsrive seg fra slike mislykkede forsøk for å komme til sin fulle rett i å beskrive realitetene, slik Nagel beskriver.

Dette virkelighetssynet er kalt materialisme, eller kanskje nærmere bestemt: Metafysisk mekanisk materialisme. Nemlig troen på at det ikke eksisterer noen virkelighet utenfor det materielle, at prosessene bak universet er fullstendig mekaniske og tilfeldige, og at alt til syvende og sist må kunne forklares med fysikk. Den mest konsekvente følgen av materialisme, blir derfor eliminitavisme. (Jeg personlig vil si at det er eneste konsekvente følge).

Vink dermed farvel til fri vilje, personhet (din opplevelse av å være en individuell person blant andre personer), mentale forestillinger, reell bevissthet, tanker, ønsker, minner, mening, lyder, smak, farger, varme, utvikling, filosofisk realisme (f.eks. at matematikk og «rødhet» har en ekte, objektiv eksistens utenfor hjernen din), objektiv virkelighet og moralske sannheter. Alt dette er en illusjon i et fullstendig reduksjonistisk, relativistisk univers. Sinnet ditt kan teoretisk forklares helt og fullt av den fysiske hjernen med tilhørende kropp, og du er en marionett for konfigurasjoner av materie, neuroner, kjemikalier og fysiske determinerte naturlover. Du er bare naiv om du tror noe annet!

Men hvorfor stoppe der? Du kan faktisk se langt etter rasjonalitet, språk og muligheten for vitenskap samtidig. Du har liten eller ingen grunn til å tro at hva evolusjonen har utstyrt deg med av kognitive fakulteter og tanker som forteller om verden rundt deg, har noen som helst kontakt med sannheter og realiteter. Eliminativ materialisme er imidlertid logisk selvmotsigende, og beviselig feil. Hadde en slik materialisme vært sann, ville du ikke engang vært i stand til å forme en sammenhengende, meningsfylt tanke som; «materialisme er sant». Langt mindre kunne du fremmet noe som ligner en form for bevis. For further reasons that will be explained in time.

I fjor diskuterte de ateistiske filosofene Daniel Dennett og Alex Rosenberg om de kunne gjøre følgene av et slikt virkelighetssyn, som beskrevet av Francis Crick, kjent for «vanlige mennesker». Rosenberg har gitt ut denne boken hvor han spiller med helt åpne kort, uansett hvor absurde de måtte virke (Rosenberg kommer faktisk til det punkt hvor han innrømmer at ordene som boken hans består av, ikke har mening). Espen Ottesen kommenterer denne boken kort på Aftenposten. Dennett på sin side ønsker å holde «sannheten» skjult, siden mangelen på fri vilje og personlig ansvar potensielt kan «undergrave hele vår sivilisasjon» (og ikke minst gjøre materialisme litt…mindre…attraktivt). Ikke at attraktivitet er et argument. Vi burde alltid søke sannhet i filosofiske spørsmål; ikke bare hva som er beleilig for oss. Problemet er bare at sannhetssøken helt fra startstreken er et umulig prosjekt, gitt metafysisk mekanisk materialisme.

Nå har imidlertid en av de største nålevende ateistiske filosofene tatt et høylytt steg ut av bobla. Han er langtifra den første, men som en høyt respektert intellektuell blir han likevel stemplet som en kjetter og en forræder av sine egne. Vel, hva er problemet med Nagel?

“I would be willing to bet that the present right-thinking consensus [red: materialism] will come to seem laughable in a generation or two – (…)”

Nagel er antakeligvis den mest anerkjente filosofen i hele USA. Essayet hans fra 1974 ved navn «How is it Like to be a Bat», ble raskt en klassiker. Med denne nye boka. som egentlig bare er et kort sammendrag av hans tidligere verk, gjør han noe så politisk ukorrekt som å stille spørsmål ved materialisme, tilsynelatende det eneste forsvaret en ateist har mot å stille døra åpen for oss innbilske, irrasjonelle teister (og enda verre; den gir ammunisjon til kreasjonister og Intelligent Design. Disclaimer: Jeg tilhører ingen av dem). For å være mer direkte, stiller ikke Nagel bare spørsmål, men viser til flere grunner til at hele materialisme-prosjektet ikke fortjener livets rett lenger. Noe slikt er selvfølgelig kjettersk, og blir ikke tolerert av hans likemenn, hvor han blir stemplet som bortimot gal. Alt til tross for at Nagel avviser Gud som forklaring, men prøver å finne en tredje vei til å forklare universet.

C. F. Payne
C. F. Payne

Selv som ateist, innrømmer han at dette valget handler mest om personlige preferanser, og at hans valg om å ikke tro på at universet er designet av en skaperkraft, er “ungrounded” (s. 12). Nagel er tross alt filosof, og reflektert nok til å skjønne at det verken er logisk sammenhengende eller fornuftig å forlange et empirisk bevis for Gud (ja kommentarfelts-nyateister, jeg snakker til dere). Nagel mangler det han kaller “sensus diviniatis” og ønsker bare ikke å leve i et univers hvor det finnes en Gud, men har, i motsetning til mange av sine kollegaer, ingen personlig vendetta mot religiøse.

“I want atheism to be true and am made uneasy by the fact that some of the most intelligent and well-informed people I know are religious believers. It isn’t just that I don’t believe in God and, naturally, hope that I’m right in my belief. It’s that I hope there is no God! I don’t want there to be a God; I don’t want the universe to be like that.”
(Hentet fra «The Last Word»)

En guddommelig (intensjonell) forklaring blir drøftet mange steder i boka. Noen steder blir den avvist, mens andre steder lar han konklusjonen stå åpen. Min personlige vurdering er at Nagel bare virker å avvise en moderne, snever, litt for «antropomorfisk» (menneskelignende) konsept av Gud, men at beskrivelsene hans faktisk ville passet perfekt med en klassisk Gud som beskrevet av Aristoteles og utledet frem mot Augustin og Aquinas (nr. 3 på lista). Send den mannen en reflektert katolsk filosof, og Nagel kunne fort oppdaget at Gud likevel var det mest rasjonelle svaret på hele hans livsverk. (Mannen vil jo ikke, men det ville ikke vår kjære C. S. Lewis heller).

I boka si tilkaller Nagel oppmerksomhet til fire områder hvor en neo-darwinistisk materialistisk forklaring simpelthen er prinsipielt umulig, og at vi er tvunget til å finne alternativ til dette virkelighetssynet.

Områdene Nagel beskriver direkte er:

– Naturens orden
– Bevissthet
– Kognisjon
– Verdi

Her er det viktig å skille mellom evolusjonslæren, som er bortimot universelt akseptert naturvitenskap i sin basice form: «Descent with modifications». Darwinisme derimot, er reinspikka filosofi, og tillater bare tilfeldige, materialistisk, mekaniske prosesser som en del av evolusjonsprosessen. Mange er forvirret over skillet mellom disse to, siden man fint kan akseptere nr. 1, og avvise nr. 2. Hvor mange ganger har du kanskje ikke hørt svada som hvordan evolusjonen «motbeviser» Gud? Derfor kaster heller ikke Nagel bort tida på naturvitenskapelige utlegninger, siden prosjektet feiler allerede på startstreken, og ikke vil kunne rettferdiggjøres av empiri (kunnskap fra sanseinntrykk).

Det er verdt å merke seg at dersom argumentene er vellykkede, er ikke dette bare «vitenskapelige hull» som vi kan fylle ut, men representerer en fullstendig stopp på hva moderne vitenskap kan finne ut om disse temaene innenfor dette rammeverket. Mulige «ærlige» responser som «men vi må bare vente til vitenskapen viser…» eller «men da må vi bare godta at vi ikke kan vite noe…», er derfor lite meningsfulle på dette punktet. Vitenskapens enorme fremskritt siste par hundre år er heller ikke alliert med materialisme, og kan fint leve bedre i et annet rammeverk. På samme måte som at en blind mann med god hørsel, ikke vil miste hørselen dersom han får synet tilbake, men derimot vil ha flere muligheter for å utforske virkeligheten.

Hvorfor? Jo, fordi f.eks. den radikale overgangen fra objektive fakta (UTEN bevissthet og subjektive opplevelser) til subjektive fakta (MED bevissthet og opplevelser) er her i prinsippet like umulig som å få en firkant til å bli en sirkel, uavhengig av hvor mange kanter du legger til den for å imitere en sirkel.

Ødelegger dette evolusjonslæren? Tvert imot løsriver det den fra darwinismens klamme grep, og frigjør den til å begynne en grundigere undersøkelse med flere verktøy, som anerkjenner virkelighetens fulle kompleksitet.

“It is prima facie highly implausible that life as we know it is the result of a sequence of physical accidents together with the mechanism of natural selection.” 

Snarere enn å lansere et full-scale angrep MOT vitenskap, som han ofte blir kritisert for, er Nagel på vei til å redde vitenskap fra tillegget som er en ikke-vitenskapelig mekanisk materialistisk blindvei som, konsekvent fulgt, kan kutte av muligheten for både rasjonalitet og vitenskap altogether. Materialisme er et premiss, og IKKE et vitenskapelig «funn». Et premiss som kan og burde forkastes når det blir funnet ubrukelig.

“My guess is that this cosmic authority problem is not a rare condition and that it is responsible for much of the scientism and reductionism of our time. One of the tendencies it supports is the ludicrous overuse of evolutionary biology to explain everything about life, including everything about the human mind.”
(Hentet fra «The Last Word»)

Materialisme har vært under angrep i tusenvis av år, blant annet av slike grunner som nevnt ovenfor. Denne gangen er det imidlertid ikke like sannsynlig at den slipper helskinnet unna. Kan evolusjonsteorien, paradoksalt nok, være det som setter nådestøtet?

Nå, hva er Nagel sine sentrale argumenter, hvor langt holder kritikken mot ham, og hvilke alternativ har vi til en mekanisk materialistisk forståelse av universet? Det kommer i neste post.

Hvis du er utålmodig i mellomtida, så anbefales Nagel-seriene til Feser og Vallicella, eller Nagel’s eget sammendrag.

Pave Frans, ateister, og evigheten med Gud

Jeg har ikke akkurat for vane i å forsvare katolikker, men den siste tida har både min beundring for Den katolske kirke og dens tradisjon økt betraktelig. Det kan derfor være provoserende for mange, men likevel nødvendig, å slenge inn et innlegg i ny og ne. En kirke som har vært sentral i utviklingen av alt fra menneskeverd og troen på menneskets rasjonalitet til moderne sivilisasjon og vitenskap. Samtidig har min tålmodighet til media sin tabloide og til tider på grensa til rasistiske fremstilling av samme kirke sunket. (Maktovergrep eller overgrep mot barn skal naturligvis alltid fordømmes, men jeg har ennå til gode å se en troverdig undersøkelse på at katolikker ligger over gjennomsnittet her, selv om dette kan være feil. Isåfall kunne vi vel like gjerne trakassert buddhister, protestanter, liberale, sosialister, siviløkonomer eller sekulærhumanister i kommentarfelter og TV-serier). Det er ingen unnskyldning for å henge ut flere hundre millioner mennesker, og bidra til en litt dummere, og mer fordomsfull verden!

Siste vridning i media er at ikke bare aviser som Independent og Dagbladet, men også Dagen (Red 18.09: Dagen har nå rettet opp artikkelen sin. Creds til dem for det) kaster seg på bølgen når «det kan virke» som at Pave Frans i et åpent brev til en ateistisk italiensk aviskommentor ved navn Dr. Scalfari sier at ateister ikke trenger å søke Gud, men likevel kan tilbringe evigheten med Ham.

tumblr_msavbsTQCE1qz82gvo1_1280

Sannheten er heller at Pave Frans ønsker (med god grunn) å gå i dialog med ateister, men understreker nådens plass for å kunne nærme seg Gud. Frans sier:

«First of all, you ask if the God of the Christians forgives those who do not believe and do not seek faith. Given that—and this is fundamental—God’s mercy has no limits if he who asks for mercy does so in contrition and with a sincere heart, the issue for those who do not believe in God is in obeying their own conscience. In fact, listening and obeying it, means deciding about what is perceived to be good or to be evil. The goodness or the wickedness of our behavior depends on this decision.»

Guds nåde er, som vi ser, ubegrenset, men avhengig av at vi anerkjenner vårt behov for nåde. Noe som åpenbart forutsetter at vi først søker Ham. Det kan jo være en god anledning til å gjenta en god definisjon av «kristen tro»:

«For faith, properly understood, does not contradict reason in the least; indeed, in the present context it is nothing less than the will to keep one’s mind fixed precisely on what reason has discovered to it.»

Videre refererer Frans til noe som allerede er kjent fra Paulus sine brev (Rom 2,14-15), nemlig at alle mennesker har «lovens effekt» skrevet i sine hjerter, og er skapt med en naturlig basic evne (selv om denne blir bedre utviklet hos noen, enn hos andre) til å skille mellom godt og ondt. Det betyr at ateister selvfølgelig moralsk sett kan være like gode (eller bedre) mennesker som religiøse og følge samvittigheten sin til å skille mellom rett og galt. (Det forandrer likevel ikke på det argumentet om at Gud, som i sin natur ER godhet, er opphavet til alle objektive moralske sannheter, uavhengig av ulike menneskers subjektive søken etter Ham).

Kildekritikk søkes. Jeg har umåtelig stor respekt for ydmykheten og medmenneskeligheten til Pave Frans, og det er all grunn til å følge med ham videre.

Nå finnes det selvfølgelig mange forskjellige syn innenfor kristendommen på hva som skal til for å tilbringe evigheten med Gud etter vår materielle død. Et syn, som gjerne er i sterkt mindretall, er apokatastasis. Tanken er her grovt sett at alle mennesker vil få en ny mulighet på «dommens dag» (utenfor dette skapte fenomenet kalt «tid») til å velge Gud. Den har noe belegg, men det er nok likevel et mer utbredt syn at mennesker som ikke søker Gud, heller ikke vil tilbringe evigheten sammen med Ham (annihilasjon?), i respekt for vår fri vilje.

Som Aquinas (sjefstenkeren til Den katolske kirke) understreket, så er menneskets «final cause» eller «purpose» i livet å søke sannhet. Den dypeste sannheten er, i følge Aquinas (og Aristoteles), Gud. Vi er altså avhengige av at vår immaterielle sjel/intellekt/mind søker Gud (flere argumenter om sjelen og mot materialisme kommer) for å kunne tilbringe evigheten sammen med Ham. (Det er naturligvis mer komplisert filosofi enn dette som ligger bak)

Til sist, siden Pave Frans i brevet henviser til sin «Lumen Fidei«, kan vi jo understreke Pave Frans sitt syn på temaet her for spesielt interesserte. Det ser ikke like lovende ut her for en avvisning av Gud:

19. The life of faith, as a filial existence, is the acknowledgment of a primordial and radical gift which upholds our lives. We see this clearly in Saint Paul’s question to the Corinthians: «What have you that you did not receive?» (1 Cor 4:7). This was at the very heart of Paul’s debate with the Pharisees: the issue of whether salvation is attained by faith or by the works of the law. Paul rejects the attitude of those who would consider themselves justified before God on the basis of their own works. Such people, even when they obey the commandments and do good works, are centred on themselves; they fail to realize that goodness comes from God. Those who live this way, who want to be the source of their own righteousness, find that the latter is soon depleted and that they are unable even to keep the law. They become closed in on themselves and isolated from the Lord and from others; their lives become futile and their works barren, like a tree far from water. Saint Augustine tells us in his usual concise and striking way: «Ab eo qui fecit te, noli deficere nec ad te», «Do not turn away from the one who made you, even to turn towards yourself».

[15] Once I think that by turning away from God I will find myself, my life begins to fall apart (cf. Lk 15:11-24). The beginning of salvation is openness to something prior to ourselves, to a primordial gift that affirms life and sustains it in being. Only by being open to and acknowledging this gift can we be transformed, experience salvation and bear good fruit. Salvation by faith means recognizing the primacy of God’s gift.As Saint Paul puts it: «By grace you have been saved through faith, and this is not your own doing; it is the gift of God» (Eph 2:8).

20. Faith’s new way of seeing things is centred on Christ. Faith in Christ brings salvation because in him our lives become radically open to a love that precedes us, a love that transforms us from within, acting in us and through us.This is clearly seen in Saint Paul’s exegesis of a text from Deuteronomy, an exegesis consonant with the heart of the Old Testament message. Moses tells the people that God’s command is neither too high nor too far away. There is no need to say: «Who will go up for us to heaven and bring it to us?» or «Who will go over the sea for us, and bring it to us?» (Dt 30:11-14). Paul interprets this nearness of God’s word in terms of Christ’s presence in the Christian. «Do not say in your heart, ‘Who will ascend into heaven?’ (that is, to bring Christ down), or ‘Who will descend into the abyss?’ (that is, to bring Christ up from the dead)» (Rom 10:6-7). Christ came down to earth and rose from the dead; by his incarnation and resurrection, the Son of God embraced the whole of human life and history, and now dwells in our hearts through the Holy Spirit. Faith knows that God has drawn close to us, that Christ has been given to us as a great gift which inwardly transforms us, dwells within us and thus bestows on us the light that illumines the origin and the end of life.

21. We come to see the difference, then, which faith makes for us. Those who believe are transformed by the love to which they have opened their hearts in faith. By their openness to this offer of primordial love, their lives are enlarged and expanded. «It is no longer I who live, but Christ who lives in me» (Gal 2:20). «May Christ dwell in your hearts through faith» (Eph 3:17). The self-awareness of the believer now expands because of the presence of another; it now lives in this other and thus, in love, life takes on a whole new breadth. Here we see the Holy Spirit at work. The Christian can see with the eyes of Jesus and share in his mind, his filial disposition, because he or she shares in his love, which is the Spirit. In the love of Jesus, we receive in a certain way his vision. Without being conformed to him in love, without the presence of the Spirit, it is impossible to confess him as Lord (cf. 1 Cor 12:3).

50 shades av ingenting

(Beklager til Feser for plagiat av overskriftstittel, men jeg synes den var fantastisk morsom. Geek alert?)

Siden Lawrence Krauss fremdeles virker til å ha folk som tar denne idèen seriøst (og til og med har egne lidenskapelige etterfølgere), så dedikerer vi en egen bloggpost til ham, til tross for at det å trashe Krauss er blitt en populær internett-sport (hei, du har jo ikke lest de andre, har du vel?). For bakgrunnsinformasjon kan vi nevne at Lawrence Krauss er en brilliant teoretisk fysiker og kosmolog som i januar 2012 skrev en bok ved navn «A Universe from Nothing: Why There is Something Rather than Nothing«. Krauss kaster seg tilsynelatende ut i den ambisiøse oppgaven i å svare på spørsmålet som verdens ledende filosofer, teologer og Ola Nordmann har spurt seg i tusenvis av år; nemlig hvor selve universet kommer fra. Stephen Hawking har forsøkt noe lignende tidligere (uten hell).

Ikke overraskende utfordrer Krauss både teologer og filosofer når han påstår at dette er et vitenskapelig spørsmål, istedenfor et som tilhører filosofiens- og metafysikkens verden. Problemet med argumentet, er bare at Krauss’ «definisjon» av «ingenting», faktisk ikke er et virkelig «ingenting», men består av «noe», altså ting som kvantevakuum, kvantemekaniske lover og fluktuasjoner. Krauss diskuterer til og med ulike «kandidater» for ingenting. Nå har jeg i all ærlighet ikke lest boka selv (slike ting er jo ikke en veldig god sales-pitch), men det utgjør ikke noen stor hindring, siden innholdet om vitenskap er irrelevant, og dette er et ganske straight-forward filosofisk argument.

todo-list-nothing

Dette er vel et kremeksempel på «the fallacy of equivocation»  og dogmatisk scientisme. For å holde posten kort, prøver vi å begrense til noen punkter:

Det mange Krauss-tilhengere ikke forstår, er at når Krauss (og vitenskapsmenn for øvrig) gjør filosofiske påstander, så er det fortsatt filosofi. Som det nye presteskapet, har vitenskapsmenn av noen blitt tildelt oppgaven til å forvalte all kunnskap som menneskeheten kan finne frem til. Overraskende nok, har mange ikke takket nei til stillingen, men jatter ivrig med. Vitenskapsmenn utøver derfor visstnok «vitenskap» når de tenker logiske resonnementer om verden, de utøver «vitenskap» når de grunner over eksistensielle spørsmål (eller filosofisk påstar at disse er meningsløse å spørre om, siden de ikke kan løses vitenskapelig), de utøver «vitenskap» når de filosoferer over hva resultatene deres egentlig betyr i en større sammenheng, og de utøver antakeligvis også «vitenskap» når de spiser en burger på vei hjem fra lab’en, eller ser på siste Adam Sandler-hit fra Netflix (selv om det er et solid filosofisk spørsmål hvordan noen finner ham morsom). Reality check: Når vitenskapsmenn gjør filosofi, så er det ikke plutselig blitt vitenskap (i hvert fall hvis du lever etter ca. 1850, siden vitenskap ble brukt som et større samlebegrep før dette). Det er fremdeles filosofi!

«The nonsense written by philosophers on scientific matter is exceeded only by the nonsense written by scientists on philosophy»
– Charlie Dunbar Broad, britisk epistomolog og vitenskapsfilosof

Nå finnes det mange grunner til at slik scientisme, hvor vitenskapen er eneste kilde til kunnskap (uavhengig av hvor bredt du definerer «vitenskap»), er en logisk selvmotsigende og irrasjonell posisjon, men det fortjener en lettformulert post senere (en kort spoiler er at scientisme ikke engang rasjonelt kan begrunne premissene for hvorfor vitenskap i det hele tatt ER MULIG, og prosjektet faller sammen på startstreken).

Krauss avslører posisjonen sin når han sier ting som at empiri (kunnskap fra sanseinntrykk) er den ultimate kilden til «fakta» og at «filosofer og teologer må høre på ham, mens han ikke trenger å høre på dem».

Kan matematikk (som teoremer) og logikk (som nødvendige resonnementer og konklusjoner) telle som fakta? I såfall er de ikke avhengige av empiriske forklaringer for å være «sanne» eller «falske». Mens den eneste kilden til empiriske fakta er…vel, empiri, så trenger vi kunnskap, forståelse og kontekst. Her er empiri ofte nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Krauss misser fullstendig på rekkefølgen, og sannheten er snarere at i det store bildet er vitenskapsmenn hjelperyttere (verdifulle sådan) for å skaffe et empirisk faktagrunnlag, SLIK AT man kan drive god filosofi.

Hva «ingenting» virkelig er, burde være åpenbart for alle. Både filosofer, teologer, David AlbertMassimo PigliucciEdward FeserLuke BarnesWilliam Lane Craig, 1 Mosebok og til og med den lille niesa mi på 7 år forstår det (siden hu ennå ikke har blitt bitt av den smittsomme scientisme-sykdommen som herjer i Norge. Nothing to worry: Onkel skal passe på henne). Et virkelig «ingenting» er simpelthen et fravær av ALT. Ingenting har ingen materie, ingen energi, ingen rom, ingen egenskaper, ingen lovmessighet, ingen potensialer, ingenting som kan være i noen form for «tilstand», osv. Når ingenting ikke har noen egenskaper, så må det sies at det å skape et spontant univers ville vært en ganske fascinerende egenskap. F.eks. et kvantevakuum har derimot både egenskaper, energi og spenning, og er like fysisk som steiner, sjiraffer og nieser. Krauss prøver også å rettferdiggjøre dette med at universet i sum har null energi. Irrelevant, men selv ikke dette har han grunnlag for å si. (Takk Gud for kritiske fysikere som Luke Barnes)

Jeg har tidligere berørt Krauss og «ingenting» kort som en mulig innvending mot min basic’e fremstilling av Kalam-argumentet.

Nå er den typiske forsvarsresponsen at Krauss faktisk definerer «ingenting» selv, og derfor ikke blir truffet av kritikken. Det kunne man kanskje godtatt, dersom Krauss selv hadde innrømmet at det bare var en intern «working title» og at han ikke hadde fortsatt på prosjektet sitt med å kalle boka si for «A Universe from Nothing: Why There is Something Rather than Nothing«, men omdøpt den til «A Universe from Something» eller i beste fall «A Universe from Empty Space: Why There is Something Like This Rather than Something Else», og naturligvis droppet den misledende undertittelen.

Men Krauss gir heller mange steder uttrykk for at dette forklarer grunnleggende eksistensielle spørsmål som hvorfor noe eksisterer istedenfor ingenting, og «unnskyldningen» hans (på oppdrag fra Dennett) i Scientific American er lite overbevisende, hvor han fortsetter å merke territorium («If “something” is a physical quantity, to be determined by experiment, then so is ‘nothing’. «) (Reality check: Så fravær av «something» skal ha samme egenskaper som selve «something». Har fraværet av en sandwich samme egenskaper som selve sandwichen? Har fraværet av en sofa samme egenskaper som en sofa? Har fraværet av Fifa 2014 samme egenskaper som Fifa 2014? Okay, jeg innrømmer å glede meg til sistnevnte).

Han langer dessuten ut mange steder mot filosofer, teologer og til og med fellow kosmologer (som er vant til å bruke «ingenting» som en fysisk attributt til intern bruk), når de forsøker å irrettesette ham. Med en coverbakside som pretty much er en krigserklæring mot klassisk religion og klassisk filosofi («Provocative, challenging, and delightfully readable, this is a game-changing look at the most basic underpinning of existence and a powerful antidote to outmoded philosophical, religious, and scientific thinking.») og et tillegg fra Dawkins som sier at Krauss har slått ut teologene på kosmologi på samme måte som Darwin «slo ut» teologene på biologi (nå er det vel heller grunn til å tro at evolusjonsteorien, forstått rett, representerer et sterkere argument MOT naturalisme og ateisme, men det kommer senere), så kan mannen…ikke…forsvares!

Årsaken til at han fremdeles holder seg til sin egen definisjon, uttaler han selv som at han bedre liker å «forholde seg til realiteter». Oversatt til ærlighetsk, betyr det egentlig: «Jeg har ikke evne til å utforske filosofenes konsept av ingenting (aka common sense). Jeg liker ikke at det finnes ting i virkeligheten som jeg ikke forstår, så jeg redefinerer min egen virkelighet innenfor min egen lille boks». Derfor vil du også høre nonsens som «ja, filosofene trodde lenge at <insert common sense here>, men moderne vitenskap har i virkeligheten vist oss at <insert nonsense here>». Virkeligheten tilpasses kartet istedenfor omvendt. Fritenker? Well, you decide…

Feser’ sin siste «Wood floor guy analogy» oppsummerer alt på en fantastisk måte. Kortversjon er at tregulvet i et av rommene til Feser skulle renoveres, og naturligvis fikk han beskjed om å fjerne alle gjenstander fra rommet. Se for deg at man hadde fjernet alt i rommet, bortsett fra den store bokhylla. Naturlig nok er rommet nærmere tomt enn tidligere, men det er langtifra tomt, som «the wood floor guy» snart vil klage på. Grunnen til at «the wood floor guy» kan se tydelig hva Krauss ikke kan, er at han ikke har investert sine to siste år på å kjefte på de dumme menneskene som har påpekt at et rom med en bokhylle strengt tatt ikke er tomt, og han har ikke en bestselger på New York Times, forelesninger, debatter og en Big Think-video dedikert til å fremme synet om at et rom med en bokhylle ER tomt. Han slipper å ydmyke seg selv ved å innrømme at siden et rom med en bokhylle ikke er et tomt rom, så hadde kanskje kritikerne hans et poeng, og boka, forelesninger, videoer, osv, har i stor grad vært bortkasta tid.

Ingen ville tatt denne definisjonen av et tomt rom seriøst, og ingen burde ta Krauss’ definisjon av ingenting…seriøst. (PS: Når jeg sier «ingen», så mener jeg ikke «noen», sånn i tilfelle det skulle være uklart.)

Win Nothing Instantly

Uten tvil ville Lawrence blitt glad over å vinne en premie som denne. Kanskje Snapple burde velge ham ut som sin nye maskot? Legg spesielt merke til avslutningen som burde stå som slogun over Krauss’ siste par år:

«Win nothing instantly. It really is something.»

Når fritenkere ikke er fritenkende

Fare: Innlegg er skrevet med et hint av frustrasjon, og kan reflektere dette. 🙂

Vel, nå har jeg egentlig mistet all tro på selve ordet «fritenker». Ordet har hovedsaklig vært brukt under ateismens fane, i et håp om å definere seg selv til et rasjonelt overtak. Needless to say, er «rasjonalist» et like meningsløst begrep i å beskrive livssynspreferanser. «Empirist» kan man få lov til å beholde enn så lenge, uten at det trenger å være et kompliment.

Definisjonen viser til at «fritenkning» handler om å tenke fritt fra ting som autoriteter, dogmer, etablerte tankemønstre, etc. Når vi allerede har sett at ALLE mennesker forholder seg til dogmer, enten bevisst eller ubevisst (siden mennesker som selv ikke vet at de forholder seg til dogmer, bare gjør det ubevisst og gjerne ukritisk), så kan du bare være sikker på at korrelasjonen mellom de som definerer seg selv som fritenker og reell fritenkning, antakeligvis er negativ!

Et poeng til, er at fritenkning visstnok handler om å tenke «fritt» fra autoriteter. Nå handler stort sett hele livet vårt om å stole på «autoriteter». Gjerne fordi de har vist seg verdige tillit gjennom dyder som ærlighet, troverdighet og intelligens. De færreste av oss kan virkelig forsvare rasjonale bak Pytagoras’ teorem på egenhånd, at E = MC2, at Julius Caesar regjerte over Romerriket eller hvordan vår logiske evne virkelig forteller oss noe om virkelige sannheter. Likevel forholder vi oss til slike ting hver eneste dag.

Jeg ser på meg selv som en rimelig intelligent person, men er brutalt klar over at min 24-årige hjerne er sterkt begrenset ovenfor mange virkelig store genier. Derfor kan jeg hente kunnskap om filosofi fra Aristoteles, Nietzsche og Thomas Nagel, om kvantefysikk fra John Polkinghorne og Chris Isham, genetikk fra f.eks. Francis Collins eller kosmologi og vitenskapsfilosofi fra Roger Penrose og Alexander Vilenkin, og selv forsvare den, dersom jeg ikke finner gode nok motargumenter. Derfor kan jeg også tro at kirkelige dokumenter, Aquinas, Feser, Davidsen eller pastoren min kan tilføre perspektiver på filosofi eller Gud. Kunnskaper kan kritiseres og etterprøves, men det kan doktrinene til Den romersk-katolske kirke også (nei, før du sier noe: Det betyr ikke at du kan bruke naturvitenskapelig metode på treenigheten, men man bruker heller ikke et kompass for å måle temperaturen i vannet). Uten at man derfor forholder seg «blindt» til autoriteter.

For å likevel vise at det er en forskjell på kristne og fritenkere her, må motparten her bevise at kristne tror «blindt» og «uten grunn», men det er ikke en myte som fortjener mer plass på denne allerede altfor lange posten.

Oh, when the freethinkers go marching in…

Det som i utgangspunktet virkelig fikk meg til å fatte mistanke til begrepet «fritenker», var debatter hvor motstanderen selv pratet om vitenskap som «virkelighet», uten selv å kunne forklare hva det betydde og uten å selv vite at hun/han også forholdt seg til filosofi og metafysikk.

«Metafysikk sier ikke noe om virkeligheten. Bare det som er bak det fysiske» (fail).

Verdidebatt er også et sted hvor scientistene (troen på at vitenskap alene kan gi oss sikker kunnskap om virkelighet) florerer. Her eksemplifisert ved en viss Kongelf:

«Forresten, vitenskapelig metode er selve definisjonen på den korrekte vei til sannhet. Jeg aner at du mener at det finnes flere metoder på vei til sannhet i ditt første premiss.»

Siden bortimot alt i denne setningen er feil, burde alle som er glade i vitenskapelig metode reagere på slikt misbruk. Slik kan de derfor fortsette med påstander som at «moderne fysikk har bevist..», «neuropsykologi har bevist..», «evolusjonsteorien har bevist..», osv, filosofiske spørsmål som de er fullstendig ute av stand til å bevise.

Dermed kan personer som Jens Brun Pedersen forlange «vitenskapelige bevis» for Gud. Noe som er å be om en logisk selvmotsigelse, og en dårlig tilslørt måte å si «jeg er egentlig åpen, men…». Et verktøy (hvor fantastisk enn det måtte være) konstruert for å utforske naturlige sannheter, kan ikke «bevise» (hva nå enn det skal bety) en metafysisk Gud som ligger bak, under, over, foran hele vår eksistens og opprettholder denne i hvert eneste øyeblikk.

Denne typen fritenkere liker gjerne å skyve sin hjemmelagde størrelse ved navn «vitenskap» foran seg som et surrogat for omfattende kritisk og sofistikert refleksjon. Derfor vil du ofte også se at de gjenskaper myten om at det er en krig mellom kristen tro og vitenskap. Selv om det er fort gjort og ofte ufair å plassere mennesker i boks som scientister, så er dette et sterkt tegn på scientisme – et altfor utbredt tunnelsyn blant mange «fritenkere». Selv elsker jeg Jesus. Jeg elsker vitenskap (litt mindre, men still). Meeeen….

«Å si at vitenskap er eneste veien til kunnskap, er som å ha et helt verktøyskrin, men bare være i stand til å bruke skrujernet.»
– (Er det arrogant å føre opp seg selv som forfatter av sitater? Virkelig? Beklager, da stopper jeg her…)

De ultimate eksemplene på dette, finner vi for eksempel ved vitenskapsmenn som Krauss og Hawking (og også Atle Pedersen på Verdidebatt). Istedenfor å godta at «ingenting» og «virkelighet» er absolutte filosofiske størrelser som man må redefinere sin virkelighetsforståelse etter, tror man isteden at man kan ta seg friheter til å redefinere «ingenting» og «virkelighet» slik at de passer innenfor ens egne firkantede forståelse. Resultatet blir som når du prøver å stappe en altfor stor sovepose inn i en toalettveske. It’s gonna get messy, and you know it. Det er bare et tidsspørsmål før veska sprekker.

Samme personer aner gjerne lite om ting som hvilken type metafysikk hun/han selv bygger sitt livssyn på, hvilken type filosofi som gjør at vår form for vitenskapelig metode i det hele tatt kan eksistere, hvordan verdisystemer forholder seg til vitenskap, hvordan språk i det hele tatt er mulig hvis alt vi prater om bare er subjektive representasjoner som eksisterer mentalt i hvert vårt hode og ikke har en objektiv virkelighet, hvordan ulike former for kausalitet kan forsvares eller hvilken prosess som foregår fra vitenskapen gir resultater, helt til vi tolker dem inn i et større bilde (nei, jeg klarer ikke forsvare alle i løpet av en bloggpost, men det er derfor man har utdypende poster og fine bøker som dennedennedenne og denne).

Naturalister (troen på at fysisk natur er hele virkelighet) kan gjerne leve i tro på ting som objektive moralske verdier, «personhood» (at vi opplever at vi er reelle personer med evne til å stille eksistensielle spørsmål. At vi består som person livet ut, til tross for at alle cellene i kroppen vår skiftes ut med jevne mellomrom, osv), intensjonalitet (vår opplevelse av å tenke «på noe»), fri vilje og at vår rasjonelle sans forteller oss noe om objektive virkeligheter. Det er et psykologisk faktum. Men de kan sjelden gi et rasjonelt forsvar for det. Det er et filosofisk faktum! Altså: Tenke hvordan eksistensen kan være skrudd sammen slik den er, uten luksusen av å hoppe gjennom dårlige snarveier. (Ofte må naturalisten ende opp med å avvise at det finnes ting som personer, fri vilje og objektive moralske sannheter, men det er et annet kapittel).

Er dette enkle spørsmål å svare på? Nei! Men kan de avvises av nyateister eller scientististiske vitenskapsmenn som forholder seg ukritisk til mange av egne dogmer og ville hatt en hard jobb med å klare ståkarakter i filosofi, årsenhet på Blindern? Nei!

En av de mer konsekvente naturalistene som tør å utforske de vanskelige premissene for sitt virkelighetssyn er John Gray, tidligere professor i europeisk tankegang ved LSE (som for øvrig også er en av de største kritikere av sekulær humanisme). Han sier:

«One cannot engage in dialogue with religious thinkers in Britain today without quickly discovering that they are, on the whole, more intelligent, better educated and strikingly more freethinking than unbelievers (as evangelical atheists still incongruously describe themselves)»

Enkelt sagt: Scientisten låner ofte ubevisst fundamentet fra en jødisk-kristen tradisjon, og bygger videre på huset bare ved hjelp av et skrujern. Skrujernet brukes som sag, hammer og vinkelmåler. Needless to say vil huset bli skjevt, på samme måte som en scientists virkelighetsforståelse vil bli…vel…skjev (uansett hvor mye Steven Pinker skulle ønske noe annet)!

Når dette er samme personer som i neste setning presterer å si at de er «fritenkere», og attpåtil anklager meg for å være ute av stand til å være en fritenker (siden jeg tydeligvis tror på at minst en person i historien har stått opp fra de døde).  – «Sånt kan jo ikke en fritenker gjøre.» (Sånn apropos å definere seg til diskusjonsseier. Logisk ekvivalent til en runde med brettspillet Risk hvor du definerer alle terningutkast til å gi seier til deg selv mens du disser motstanderne for at de taper). Dessverre mister ordet all betydning.

Hurra for virkelige, kritiske fritenkere…enten de er kristne, buddhister, muslimer eller ateister. Eller vent: Hva er «fritenkning» hvis alle likevel har sine egne autoriteter og dogmer?

Now, that’s a tough one. «Freethought» har et definisjonsproblem….

Freethinkers are those who are willing to use their minds without prejudice and without fearing to understand things that clash with their own customs, privileges, or beliefs. This state of mind is not common, but it is essential for right thinking; where it is absent, discussion is apt to become worse than useless.
– Leo Tolstoy (War and Peace, 1862)

In other news er det høst, slik at masteroppgave og business starter for fullt igjen, så blir nok enda mindre tid til å svare på kommentarer og skrive poster, men vi prøver! 🙂

Kommende post: Hvorfor det ikke eksisterer en krig mellom tro og vitenskap, mens virkeligheten heller består i en krig mellom to metafysiske verdensbilder.

Komfortabelt?

Sitat

«As you perhaps know, I haven’t always been a Christian. I didn’t go to religion to make me happy. I always knew a bottle of Port would do that. If you want a religion to make you feel really comfortable, I certainly don’t recommend Christianity»
– C. S. Lewis, britisk forfatter og akademiker

Hvorfor forsvare tro?

Kort versjon

Et spørsmål jeg får med jevne mellomrom, er hvorfor man skal forsøke å forsvare troen sin? Er ikke det en greie som er medfødt? Noe man er oppvokst med? Noe man bare er fordi foreldra er det? Noe som dumme mennesker er fordi de ikke har forstått vitenskapen? Noe man er hjernevaska til? Noe folk har behov for å tro på fordi de ikke tør å innse virkeligheten? Noe som keisere og prester brukte for å undertrykke mennesker? Er du ikke ganske arrogant hvis du sier at det er deg som sitter med sannheten, når du bare tror og ikke kan bevise noe? Hvorfor skal jeg tro på kristendom når det finnes så mange ting å tro på der ute?

«Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier. Men gjør det ydmykt og med gudsfrykt, så dere kan ha en god samvittighet. Da vil de som baktaler dere for deres gode livsførsel i Kristus, bli gjort til skamme med sine beskyldninger. Det er bedre å lide, om Gud så vil, når en gjør det gode, enn når en gjør det onde.»
1 Pet 3,15b-18

Siden kristen tro er radikalt annerledes fra «blind tro», er ordet «tro» ganske interessant i seg selv, og fortjener en egen bloggpost. Vi trenger flere intelligente og skeptiske troende som bryter ned de mange mytene som finnes der ute.

Toleranse tilsier at man skal skille sak og person, slik at man respekterer og elsker mennesker, uavhengig av livssyn. Man kan likevel med full rett hevde at noen livssyn er bedre enn andre, at det dypest sett bare kan finnes en absolutt sannhet, og at man mener at kristendommen etter all sannsynlighet representerer den.

Først en brannfakkel: Jeg, som mange andre, mener at et teistisk syn på virkeligheten, og særlig kristen tro, er intellektuelt og rasjonelt overlegent et naturalistisk virkelighetsbilde (som resulterer i ateisme). Blant annet fordi det gir et bedre og mer utfyllende forklaring på den virkeligheten vi opplever omkring oss, og er bedre i stand til å tolke vitenskapelige resultater.

Ved å forsvare tro, kan man også forsvare logikken av at andre tror. Selv om ikke alle er interesserte i å gå inn i dype analyser fra filosofi, vitenskap, historie og teologi, kan man likevel si at det er helt rasjonelt å ha fundamentert en tro på Gud som en “properly basic” for livet sitt (innlegg kommer). At det å regne med Guds eksistens, er et naturlig utgangspunkt man har for livet sitt på samme måten som at vi f.eks. kan stole på at det våre egne sanser forteller oss om virkeligheten omkring oss, at menneskene rundt oss har en «mind» og dermed ikke bare er automatiserte roboter, og at historien i det hele tatt eksisterer, tross i at ingen av disse kan bevises vitenskapelig i snever forstand.

Ikke fordi det er dumt å regne med dem, men fordi de samsvarer med opplevelsen vår og er av en helt annen natur enn det vitenskapelig metode kan besvare. Ny forskning peker mot at mennesker fra fødselen naturlig vil søke Gud uavhengig av religiøs opplæring. Det svarer også godt til at mennesker har regnet med Gud og guder i forskjellige versjoner opp gjennom hele historien. Den store forskjellen i kristen tro, er at vi tror at Gud har gjort seg tydelig i menneskeskikkelse i historien gjennom Jesus Kristus. Hans eksistens, og til og med nødvendigheten av hans oppstandelse, er godt historisk belagt og ikke tilsvarende godt kritisert (innlegg kommer).

Kristne har med andre ord også rasjonelle grunner til å tro på hva de gjør!

 

Utvidet

 

Dawkins har tapt, og nyateismen har avslørt seg selv som et intellektuelt selvmord. Blant de største kritikerne, er ateister selv. Flere nyateister er kanskje blant verdens beste på sine egne felt, men henger mange tiår etter når de beveger seg over til religion og filosofi. De representerer en forhistorisk generasjon av scientister, snarere enn dagens intellektuelle nivå. Noen av de fremste nyateistene som Dawkins, Hitchens, Harris, Dennett, Grayling & Co nyter lite respekt blant sine egne, som forstår at religion ikke kan kritiseres på et så lavt nivå, og ønsker en ny form for dialog. Dawkins og Dennett prøvde ironisk nok å promotere en bevegelse for å skaffe dem tilnavnet «Brights», men er heller blitt et symbol på fordomsfullhet og irrasjonalitet.

«The God Delusion (Av Dawkins) makes me embarrased to be an atheist»,
– 
Michael Ruse, filosof

Mange nyateiser, men også store mengder nordmenn, henger fortsatt igjen i såkalt verifikasjonisme, som er en kjedelig utdatert tanke. Veldig enkelt går den ut på at en påstand bare gir mening hvis den kan bevises som sann eller usant, ofte gjennom vitenskapelig metode. Særlig inspirert av boka til Alfred J. Ayer ved navn «Language, Truth and Logic» (1936). Derfor mente man på midten av 1900-tallet at det ikke ga noen mening å prate om Gud, siden Gud ikke falt i denne kategorien. Største kritikken mot verifikasjonismen er at den var logisk selvmotsigende. Påstanden om at man bare kan legitimere ting som kan bevises som sant eller usant, kan ikke selv bevises, og er derfor meningsløs. Verifikasjonismens fall var den største filosofiske hendelsen i det 20. århundret, og Ayer selv innrømte senere at han ikke lenger kunne stå for innholdet i boka si. Det finnes flere veier til sannhet.Cross

For kristne finnes det knapt noe sterkere enn evangeliet og historien om Guds sønn som levde et perfekt liv og døde for menneskenes synder fordi Gud ikke taklet tanken på å være atskilt fra mennesket, og overvant døden. Mange vil likevel kanskje mene at man ikke har nok tro på evangeliets kraft dersom man skal begynne å argumentere med rasjonalitet eller vitenskap i tillegg.

Det er imidlertid ingen motsetning mellom disse. Jesus selv forteller at vi skal bruke den fantastiske hjernen vi er skapt med:

«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand”
Matt 22,37 (Istedenfor “forstand”, er også “intelligens” en god oversettelse fra den greske orginalteksten).

Mennesker er ulike, og tiltrekkes av ulike ting. Mens noen kommer til tro gjennom åndelige opplevelser eller ved å bli emosjonelt overbevist av historien om Jesus, så trenger andre gode argumenter for å bli hjulpet på vei, basert på vitenskap og logikk, før de forstår poenget med å oppsøke et personlig forhold med Gud. Det har aldri i historien vært flere religiøse i verden enn i dag, men vi vil nok trengee større intellektuell slagkraft for å sikre vekst også i Vesten.

Apostlenes gjerninger inneholder flere historier om hvordan Paulus gikk frem for å rasjonelt overbevise både jøder og de mer filosofisk tunge grekerne om sannsynligheten av en Gud som hadde åpenbart seg i historien.

«Hver sabbat hadde han samtaler i synagogen og overbeviste både jøder og grekere.»
Apg 18,4