Når fritenkere ikke er fritenkende

Fare: Innlegg er skrevet med et hint av frustrasjon, og kan reflektere dette. 🙂

Vel, nå har jeg egentlig mistet all tro på selve ordet «fritenker». Ordet har hovedsaklig vært brukt under ateismens fane, i et håp om å definere seg selv til et rasjonelt overtak. Needless to say, er «rasjonalist» et like meningsløst begrep i å beskrive livssynspreferanser. «Empirist» kan man få lov til å beholde enn så lenge, uten at det trenger å være et kompliment.

Definisjonen viser til at «fritenkning» handler om å tenke fritt fra ting som autoriteter, dogmer, etablerte tankemønstre, etc. Når vi allerede har sett at ALLE mennesker forholder seg til dogmer, enten bevisst eller ubevisst (siden mennesker som selv ikke vet at de forholder seg til dogmer, bare gjør det ubevisst og gjerne ukritisk), så kan du bare være sikker på at korrelasjonen mellom de som definerer seg selv som fritenker og reell fritenkning, antakeligvis er negativ!

Et poeng til, er at fritenkning visstnok handler om å tenke «fritt» fra autoriteter. Nå handler stort sett hele livet vårt om å stole på «autoriteter». Gjerne fordi de har vist seg verdige tillit gjennom dyder som ærlighet, troverdighet og intelligens. De færreste av oss kan virkelig forsvare rasjonale bak Pytagoras’ teorem på egenhånd, at E = MC2, at Julius Caesar regjerte over Romerriket eller hvordan vår logiske evne virkelig forteller oss noe om virkelige sannheter. Likevel forholder vi oss til slike ting hver eneste dag.

Jeg ser på meg selv som en rimelig intelligent person, men er brutalt klar over at min 24-årige hjerne er sterkt begrenset ovenfor mange virkelig store genier. Derfor kan jeg hente kunnskap om filosofi fra Aristoteles, Nietzsche og Thomas Nagel, om kvantefysikk fra John Polkinghorne og Chris Isham, genetikk fra f.eks. Francis Collins eller kosmologi og vitenskapsfilosofi fra Roger Penrose og Alexander Vilenkin, og selv forsvare den, dersom jeg ikke finner gode nok motargumenter. Derfor kan jeg også tro at kirkelige dokumenter, Aquinas, Feser, Davidsen eller pastoren min kan tilføre perspektiver på filosofi eller Gud. Kunnskaper kan kritiseres og etterprøves, men det kan doktrinene til Den romersk-katolske kirke også (nei, før du sier noe: Det betyr ikke at du kan bruke naturvitenskapelig metode på treenigheten, men man bruker heller ikke et kompass for å måle temperaturen i vannet). Uten at man derfor forholder seg «blindt» til autoriteter.

For å likevel vise at det er en forskjell på kristne og fritenkere her, må motparten her bevise at kristne tror «blindt» og «uten grunn», men det er ikke en myte som fortjener mer plass på denne allerede altfor lange posten.

Oh, when the freethinkers go marching in…

Det som i utgangspunktet virkelig fikk meg til å fatte mistanke til begrepet «fritenker», var debatter hvor motstanderen selv pratet om vitenskap som «virkelighet», uten selv å kunne forklare hva det betydde og uten å selv vite at hun/han også forholdt seg til filosofi og metafysikk.

«Metafysikk sier ikke noe om virkeligheten. Bare det som er bak det fysiske» (fail).

Verdidebatt er også et sted hvor scientistene (troen på at vitenskap alene kan gi oss sikker kunnskap om virkelighet) florerer. Her eksemplifisert ved en viss Kongelf:

«Forresten, vitenskapelig metode er selve definisjonen på den korrekte vei til sannhet. Jeg aner at du mener at det finnes flere metoder på vei til sannhet i ditt første premiss.»

Siden bortimot alt i denne setningen er feil, burde alle som er glade i vitenskapelig metode reagere på slikt misbruk. Slik kan de derfor fortsette med påstander som at «moderne fysikk har bevist..», «neuropsykologi har bevist..», «evolusjonsteorien har bevist..», osv, filosofiske spørsmål som de er fullstendig ute av stand til å bevise.

Dermed kan personer som Jens Brun Pedersen forlange «vitenskapelige bevis» for Gud. Noe som er å be om en logisk selvmotsigelse, og en dårlig tilslørt måte å si «jeg er egentlig åpen, men…». Et verktøy (hvor fantastisk enn det måtte være) konstruert for å utforske naturlige sannheter, kan ikke «bevise» (hva nå enn det skal bety) en metafysisk Gud som ligger bak, under, over, foran hele vår eksistens og opprettholder denne i hvert eneste øyeblikk.

Denne typen fritenkere liker gjerne å skyve sin hjemmelagde størrelse ved navn «vitenskap» foran seg som et surrogat for omfattende kritisk og sofistikert refleksjon. Derfor vil du ofte også se at de gjenskaper myten om at det er en krig mellom kristen tro og vitenskap. Selv om det er fort gjort og ofte ufair å plassere mennesker i boks som scientister, så er dette et sterkt tegn på scientisme – et altfor utbredt tunnelsyn blant mange «fritenkere». Selv elsker jeg Jesus. Jeg elsker vitenskap (litt mindre, men still). Meeeen….

«Å si at vitenskap er eneste veien til kunnskap, er som å ha et helt verktøyskrin, men bare være i stand til å bruke skrujernet.»
– (Er det arrogant å føre opp seg selv som forfatter av sitater? Virkelig? Beklager, da stopper jeg her…)

De ultimate eksemplene på dette, finner vi for eksempel ved vitenskapsmenn som Krauss og Hawking (og også Atle Pedersen på Verdidebatt). Istedenfor å godta at «ingenting» og «virkelighet» er absolutte filosofiske størrelser som man må redefinere sin virkelighetsforståelse etter, tror man isteden at man kan ta seg friheter til å redefinere «ingenting» og «virkelighet» slik at de passer innenfor ens egne firkantede forståelse. Resultatet blir som når du prøver å stappe en altfor stor sovepose inn i en toalettveske. It’s gonna get messy, and you know it. Det er bare et tidsspørsmål før veska sprekker.

Samme personer aner gjerne lite om ting som hvilken type metafysikk hun/han selv bygger sitt livssyn på, hvilken type filosofi som gjør at vår form for vitenskapelig metode i det hele tatt kan eksistere, hvordan verdisystemer forholder seg til vitenskap, hvordan språk i det hele tatt er mulig hvis alt vi prater om bare er subjektive representasjoner som eksisterer mentalt i hvert vårt hode og ikke har en objektiv virkelighet, hvordan ulike former for kausalitet kan forsvares eller hvilken prosess som foregår fra vitenskapen gir resultater, helt til vi tolker dem inn i et større bilde (nei, jeg klarer ikke forsvare alle i løpet av en bloggpost, men det er derfor man har utdypende poster og fine bøker som dennedennedenne og denne).

Naturalister (troen på at fysisk natur er hele virkelighet) kan gjerne leve i tro på ting som objektive moralske verdier, «personhood» (at vi opplever at vi er reelle personer med evne til å stille eksistensielle spørsmål. At vi består som person livet ut, til tross for at alle cellene i kroppen vår skiftes ut med jevne mellomrom, osv), intensjonalitet (vår opplevelse av å tenke «på noe»), fri vilje og at vår rasjonelle sans forteller oss noe om objektive virkeligheter. Det er et psykologisk faktum. Men de kan sjelden gi et rasjonelt forsvar for det. Det er et filosofisk faktum! Altså: Tenke hvordan eksistensen kan være skrudd sammen slik den er, uten luksusen av å hoppe gjennom dårlige snarveier. (Ofte må naturalisten ende opp med å avvise at det finnes ting som personer, fri vilje og objektive moralske sannheter, men det er et annet kapittel).

Er dette enkle spørsmål å svare på? Nei! Men kan de avvises av nyateister eller scientististiske vitenskapsmenn som forholder seg ukritisk til mange av egne dogmer og ville hatt en hard jobb med å klare ståkarakter i filosofi, årsenhet på Blindern? Nei!

En av de mer konsekvente naturalistene som tør å utforske de vanskelige premissene for sitt virkelighetssyn er John Gray, tidligere professor i europeisk tankegang ved LSE (som for øvrig også er en av de største kritikere av sekulær humanisme). Han sier:

«One cannot engage in dialogue with religious thinkers in Britain today without quickly discovering that they are, on the whole, more intelligent, better educated and strikingly more freethinking than unbelievers (as evangelical atheists still incongruously describe themselves)»

Enkelt sagt: Scientisten låner ofte ubevisst fundamentet fra en jødisk-kristen tradisjon, og bygger videre på huset bare ved hjelp av et skrujern. Skrujernet brukes som sag, hammer og vinkelmåler. Needless to say vil huset bli skjevt, på samme måte som en scientists virkelighetsforståelse vil bli…vel…skjev (uansett hvor mye Steven Pinker skulle ønske noe annet)!

Når dette er samme personer som i neste setning presterer å si at de er «fritenkere», og attpåtil anklager meg for å være ute av stand til å være en fritenker (siden jeg tydeligvis tror på at minst en person i historien har stått opp fra de døde).  – «Sånt kan jo ikke en fritenker gjøre.» (Sånn apropos å definere seg til diskusjonsseier. Logisk ekvivalent til en runde med brettspillet Risk hvor du definerer alle terningutkast til å gi seier til deg selv mens du disser motstanderne for at de taper). Dessverre mister ordet all betydning.

Hurra for virkelige, kritiske fritenkere…enten de er kristne, buddhister, muslimer eller ateister. Eller vent: Hva er «fritenkning» hvis alle likevel har sine egne autoriteter og dogmer?

Now, that’s a tough one. «Freethought» har et definisjonsproblem….

Freethinkers are those who are willing to use their minds without prejudice and without fearing to understand things that clash with their own customs, privileges, or beliefs. This state of mind is not common, but it is essential for right thinking; where it is absent, discussion is apt to become worse than useless.
– Leo Tolstoy (War and Peace, 1862)

In other news er det høst, slik at masteroppgave og business starter for fullt igjen, så blir nok enda mindre tid til å svare på kommentarer og skrive poster, men vi prøver! 🙂

Kommende post: Hvorfor det ikke eksisterer en krig mellom tro og vitenskap, mens virkeligheten heller består i en krig mellom to metafysiske verdensbilder.

Del dette:


Legg inn en kommentar