Kirken – fornuftens fanebærer

mountain-church-82187

Kirken er et godt sted for å prate om fornuft og rasjonalitet. Ja, antakeligvis det beste stedet.

De siste ukene har det kommet flere kommentarer i Vårt Land, etter at Bård Vegar Solhjell i Klassekampen, og deretter i Vårt Land, langt på vei uttalte at opplysningstiden var perioden da vitenskap erstattet religion. Han mente at mennesket da for første gang begynte å bruke fornuften og kunne finne ut av rett og galt selv.

Dette er et narrativ som ikke tåler historisk utprøving, men Sigbjørn Olsen Sønnesyn svarer ham godt på det (Vårt Land 2. september). Poenget her er at slike forestillinger kanskje ikke hadde vært så utbredt, dersom vi var flinkere til å prate om fornuft innad i kirken.

Jeg prater mye med skeptikere av kristen tro. Og jeg har reist innenfor og utenfor kirken for å argumentere for at den påståtte konflikten mellom kristen tro og naturvitenskap er en myte uten rot i faktiske tilstander, samt hvorfor klassisk gudstro er det mest rasjonelle alternativet for å forstå virkeligheten.

Mange prester forteller meg at de skulle ønske de hadde snakket mer om disse tingene. En bakgrunn som utgjør et godt fundament for samtale. Både i møte med den karismatiske lovsangslederen og den lokale ­representanten fra Human-Etisk Forbund.

I neste åndedrag dukker det opp 15-åringer, med interesse for kvantefysikk og molekylærbiologi, og fremfører geniale tanke­rekker nærmest dratt ut fra storhetene i filosofihistorien. De lengter etter et sted å bli ­utfordret.

Noe er allerede på gang. ­Seminarer om Gud, filosofi og naturvitenskap, samt Skepsis­uker på universiteter, drar fulle hus av besøkende. Egne bibelskolelinjer og konferanser for kristent trosforsvar opprettes. Men mer kan gjøres.
«I begynnelsen var Ordet, ­Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Joh 1,1

For det er unektelig et bedre utgangspunkt for å 
hevde at menneskets fornuft 
har mulighet til å avdekke 
univer­selle, dype sannheter, 
dersom universet og mennesket 
er skapt ved det rasjonelle, ved 
Ordet – ­Logos, enn dersom 
fornuften bare er et biprodukt 
av en langvarig prosess, økonomisk rettet mot overlevelse, i et univers med irrasjonelt «opphav».

Det er mer troverdig at vi er i stand til å ha en eneste sann tanke, dersom visdommen var der ved skapelsen – som grunnleggende i naturen – enn dersom vi er marionetter under lovstyrte biokjemiske prosesser som har virket siden universets spede begynnelse. Som forfatteren G. K. Chesterton sa, er det lettere å leve som om vi har fri vilje, hvis vi virkelig har grunner til å tro at vi har det. Likedan med fornuft.

Dette er ikke ment som en ­polemikk mot verken biokjemisk analyse eller evolusjonsteori, som klart utgjør vår beste naturlige kunnskap, men bare av overflødig, tillagt ateistisk ­filosofi.

Kristen tro er forankret i at åpenbaringen gjennom den skapte naturen og Gud inkarnert i den historiske personen, Jesus Kristus, vitner om samme Gud. Man skulle dermed tro at kristne hadde alt å vinne på å utforske begge kilder. På å være de fremste til å ønske å forstå, gjennom både teologi, filosofi og vitenskap. Hvis Gud er Sannhet, tilhører all sannhet Gud.

Den verdensvide kirkens historie kan grovt tegnes som en reise mellom to grøfter – fra det intellektuelle og rasjonelle, til det mer estetiske og intuitive. På enkelte tidspunkt i historien har kirken havnet i en teoretisk grøft, og budskapet om Guds nåde til mennesket har virket abstrakt og avstøtende for den gjengse tilhører.

Men trolig har vi havnet i motsatt grøft i dag. Vi liker å selge inn det estetiske ved kristen tro. Vakker musikk, storreiste kirke­bygg, sosial tilhørighet, akti­visme for fattige og undertrykte, 
og skjønnheten av evangeliet. Fra Bach til Kirkens Bymisjon og karismatiske møtekampanjer. Dette kan være vel og bra, men kan vi stå på flere bein?

Teistisk filosofi utgjør verdenshistoriens største intellektuelle kjempe, hvis skuldre vi kan klatre opp på. Her finner vi mennesker som har tenkt både kritisk, systematisk og selvstendig, lenge før den såkalte opplysningstiden skrev seg selv inn som redningspersonen i manuset.

Klassisk kristen tro er likedan ikke i strid med fornuften, men strekker seg ut fra dens fundament. Problemet i dag er ikke bare at vi ikke står på disse skuldrene, men at vi knapt vet at de eksisterer.

Vi leser tynne bøker fra amerikanske predikanter om selvrealisering og åndelig utvikling, snarere enn eldre storheter som Augustin og Aquinas, eller mer moderne filosofer som Maritain og MacIntyre.

Men hva hvis den lokale 
menigheten var stedet hvor det var naturlig å tenke dypt sammen om spørsmål som mange av oss har? Hva hvis kirken var en 
sosial aktør for vanskeligstilte, og samtidig et sted hvor neste generasjon av vitenskapsmenn og filosofer ble oppfordret til 
intellektuell utprøving?

Hva hvis kirken bar selvtil­liten av at den ikke bare var en håndlanger for sivilsamfunnets skiftende behov? Hva hvis den representerte det mest rasjonelle alternativet for å forklare både eksistens, univers, naturlover, matematikk, menneskeverd, objektive moralske sannheter, menneskets fornuft og muligheten for naturvitenskap? En forståelse som kan kaste større lys over både virkelighet og gjøre rede for et større spekter av menneskets opplevelser.

Hva hvis den kunne vise til en helhetlig natur­filosofi og solide gudsdemonstrasjoner, som har vært fremført med stor suksess fra Aristoteles til Aquinas, samtidig som den fortsatte sin kamp for å representere Guds kjærlighet til mennesker, og Hans inkarnerte Logos, på en best mulig måte her på jord.

En av pionerene bak den viten­skapelige metode, Sir Francis 
Bacon, sa en gang:
«Lite filosofi retter tanken mot ateisme, men dypere filosofi tvinger tanken mot religion.»
La oss strebe etter dypere ­filosofi, med røtter. La oss bygge på steingrunn. Vi finner ikke opp kruttet på nytt, men står sammen med storheter.

Kan vi arrangere egne filosofi­kvelder i kirken? Kan vi legge til rette for gode samtaler rundt en middag?

Johannes Paul II omtalte tro og fornuft som to vinger som gir mennesket mulighet til å stige opp mot sannhet. Vi trenger ikke å velge mellom det vakre og det gjennomtenkte, men kan ha ­intellektuell støtte for våre intuisjoner.

Kirken er et godt sted for å prate om fornuft og rasjonalitet. Ja, antakeligvis det beste stedet.

Del dette:


Comments

  • Jørgen sier:

    Å hevde at kirken er et godt sted å prate om fornuft og rasjonalitet er greit nok. Å hevde at det antakeligvis er det beste stedet? Vel, det har jeg mine tvil om, all den tid stedet i seg selv er laget for å tilbe et fravær av fornuft og rasjonalitet. At tidlige vitenskapelige pionerer også var dypt religiøse, og derfor søkte å bekrefte sin religion med sine nye vitenskapelige oppdagelser, er knapt oppsiktsvekkende. Imidlertid hører dette til sjeldenhetene i dag (jo høyere vitenskapelig utdannelse, jo lavere gudstro), og dypere filosofi «tvinger» på ingen måte tankene inn mot religion. Kun dersom man allerede i utgangspunktet ønsker å forsvare en religion vil dette være tilfellet.

    «Hva hvis den representerte det mest rasjonelle alternativet for å forklare både eksistens, univers, naturlover, matematikk, menneskeverd, objektive moralske sannheter, menneskets fornuft og muligheten for naturvitenskap?»

    Ja, hvis den representerte dette, så hadde det vært et godt utgangspunkt. Imidlertid representerer ikke kirken dette i det hele tatt. Gang på gang, i tema etter tema, har religioner forsøkt å forklare «uforklarlige» fenomener, på en måte som har vært sterkt uvitenskapelig. Disse forklaringene har blitt stående til vitenskapen har kommet med en bedre forklaring. I enkelte tilfeller tviholder enkelte religiøse på sin religiøse forklaring (kreasjonisme er et eksempel), og kirken vil i disse tilfellene være det aller siste stedet der man på noe som helst måte kan finne objektive sannheter, det være seg moralske eller andre.

Legg inn en kommentar