Pave Frans, ateister, og evigheten med Gud
Jeg har ikke akkurat for vane i å forsvare katolikker, men den siste tida har både min beundring for Den katolske kirke og dens tradisjon økt betraktelig. Det kan derfor være provoserende for mange, men likevel nødvendig, å slenge inn et innlegg i ny og ne. En kirke som har vært sentral i utviklingen av alt fra menneskeverd og troen på menneskets rasjonalitet til moderne sivilisasjon og vitenskap. Samtidig har min tålmodighet til media sin tabloide og til tider på grensa til rasistiske fremstilling av samme kirke sunket. (Maktovergrep eller overgrep mot barn skal naturligvis alltid fordømmes, men jeg har ennå til gode å se en troverdig undersøkelse på at katolikker ligger over gjennomsnittet her, selv om dette kan være feil. Isåfall kunne vi vel like gjerne trakassert buddhister, protestanter, liberale, sosialister, siviløkonomer eller sekulærhumanister i kommentarfelter og TV-serier). Det er ingen unnskyldning for å henge ut flere hundre millioner mennesker, og bidra til en litt dummere, og mer fordomsfull verden!
Siste vridning i media er at ikke bare aviser som Independent og Dagbladet, men også Dagen (Red 18.09: Dagen har nå rettet opp artikkelen sin. Creds til dem for det) kaster seg på bølgen når “det kan virke” som at Pave Frans i et åpent brev til en ateistisk italiensk aviskommentor ved navn Dr. Scalfari sier at ateister ikke trenger å søke Gud, men likevel kan tilbringe evigheten med Ham.
Sannheten er heller at Pave Frans ønsker (med god grunn) å gå i dialog med ateister, men understreker nådens plass for å kunne nærme seg Gud. Frans sier:
“First of all, you ask if the God of the Christians forgives those who do not believe and do not seek faith. Given that—and this is fundamental—God’s mercy has no limits if he who asks for mercy does so in contrition and with a sincere heart, the issue for those who do not believe in God is in obeying their own conscience. In fact, listening and obeying it, means deciding about what is perceived to be good or to be evil. The goodness or the wickedness of our behavior depends on this decision.”
Guds nåde er, som vi ser, ubegrenset, men avhengig av at vi anerkjenner vårt behov for nåde. Noe som åpenbart forutsetter at vi først søker Ham. Det kan jo være en god anledning til å gjenta en god definisjon av “kristen tro”:
“For faith, properly understood, does not contradict reason in the least; indeed, in the present context it is nothing less than the will to keep one’s mind fixed precisely on what reason has discovered to it.”
Videre refererer Frans til noe som allerede er kjent fra Paulus sine brev (Rom 2,14-15), nemlig at alle mennesker har “lovens effekt” skrevet i sine hjerter, og er skapt med en naturlig basic evne (selv om denne blir bedre utviklet hos noen, enn hos andre) til å skille mellom godt og ondt. Det betyr at ateister selvfølgelig moralsk sett kan være like gode (eller bedre) mennesker som religiøse og følge samvittigheten sin til å skille mellom rett og galt. (Det forandrer likevel ikke på det argumentet om at Gud, som i sin natur ER godhet, er opphavet til alle objektive moralske sannheter, uavhengig av ulike menneskers subjektive søken etter Ham).
Kildekritikk søkes. Jeg har umåtelig stor respekt for ydmykheten og medmenneskeligheten til Pave Frans, og det er all grunn til å følge med ham videre.
Nå finnes det selvfølgelig mange forskjellige syn innenfor kristendommen på hva som skal til for å tilbringe evigheten med Gud etter vår materielle død. Et syn, som gjerne er i sterkt mindretall, er apokatastasis. Tanken er her grovt sett at alle mennesker vil få en ny mulighet på “dommens dag” (utenfor dette skapte fenomenet kalt “tid”) til å velge Gud. Den har noe belegg, men det er nok likevel et mer utbredt syn at mennesker som ikke søker Gud, heller ikke vil tilbringe evigheten sammen med Ham (annihilasjon?), i respekt for vår fri vilje.
Som Aquinas (sjefstenkeren til Den katolske kirke) understreket, så er menneskets “final cause” eller “purpose” i livet å søke sannhet. Den dypeste sannheten er, i følge Aquinas (og Aristoteles), Gud. Vi er altså avhengige av at vår immaterielle sjel/intellekt/mind søker Gud (flere argumenter om sjelen og mot materialisme kommer) for å kunne tilbringe evigheten sammen med Ham. (Det er naturligvis mer komplisert filosofi enn dette som ligger bak)
Til sist, siden Pave Frans i brevet henviser til sin “Lumen Fidei“, kan vi jo understreke Pave Frans sitt syn på temaet her for spesielt interesserte. Det ser ikke like lovende ut her for en avvisning av Gud:
19. The life of faith, as a filial existence, is the acknowledgment of a primordial and radical gift which upholds our lives. We see this clearly in Saint Paul’s question to the Corinthians: “What have you that you did not receive?” (1 Cor 4:7). This was at the very heart of Paul’s debate with the Pharisees: the issue of whether salvation is attained by faith or by the works of the law. Paul rejects the attitude of those who would consider themselves justified before God on the basis of their own works. Such people, even when they obey the commandments and do good works, are centred on themselves; they fail to realize that goodness comes from God. Those who live this way, who want to be the source of their own righteousness, find that the latter is soon depleted and that they are unable even to keep the law. They become closed in on themselves and isolated from the Lord and from others; their lives become futile and their works barren, like a tree far from water. Saint Augustine tells us in his usual concise and striking way: “Ab eo qui fecit te, noli deficere nec ad te”, “Do not turn away from the one who made you, even to turn towards yourself”.
[15] Once I think that by turning away from God I will find myself, my life begins to fall apart (cf. Lk 15:11-24). The beginning of salvation is openness to something prior to ourselves, to a primordial gift that affirms life and sustains it in being. Only by being open to and acknowledging this gift can we be transformed, experience salvation and bear good fruit. Salvation by faith means recognizing the primacy of God’s gift.As Saint Paul puts it: “By grace you have been saved through faith, and this is not your own doing; it is the gift of God” (Eph 2:8). 20. Faith’s new way of seeing things is centred on Christ. Faith in Christ brings salvation because in him our lives become radically open to a love that precedes us, a love that transforms us from within, acting in us and through us.This is clearly seen in Saint Paul’s exegesis of a text from Deuteronomy, an exegesis consonant with the heart of the Old Testament message. Moses tells the people that God’s command is neither too high nor too far away. There is no need to say: “Who will go up for us to heaven and bring it to us?” or “Who will go over the sea for us, and bring it to us?” (Dt 30:11-14). Paul interprets this nearness of God’s word in terms of Christ’s presence in the Christian. “Do not say in your heart, ‘Who will ascend into heaven?’ (that is, to bring Christ down), or ‘Who will descend into the abyss?’ (that is, to bring Christ up from the dead)” (Rom 10:6-7). Christ came down to earth and rose from the dead; by his incarnation and resurrection, the Son of God embraced the whole of human life and history, and now dwells in our hearts through the Holy Spirit. Faith knows that God has drawn close to us, that Christ has been given to us as a great gift which inwardly transforms us, dwells within us and thus bestows on us the light that illumines the origin and the end of life. 21. We come to see the difference, then, which faith makes for us. Those who believe are transformed by the love to which they have opened their hearts in faith. By their openness to this offer of primordial love, their lives are enlarged and expanded. “It is no longer I who live, but Christ who lives in me” (Gal 2:20). “May Christ dwell in your hearts through faith” (Eph 3:17). The self-awareness of the believer now expands because of the presence of another; it now lives in this other and thus, in love, life takes on a whole new breadth. Here we see the Holy Spirit at work. The Christian can see with the eyes of Jesus and share in his mind, his filial disposition, because he or she shares in his love, which is the Spirit. In the love of Jesus, we receive in a certain way his vision. Without being conformed to him in love, without the presence of the Spirit, it is impossible to confess him as Lord (cf. 1 Cor 12:3). |
Legg igjen en kommentar